Gruvearbeidernes streik i Sulitjelma i 1907 ble en arbeiderkamp som fikk konsekvenser og ble en modell for senere streiker.
Inspirert av denne streiken, og med en kraftig voksende arbeiderbevegelse som meddrift, våget etter hvert flere arbeidere å gjøre opprør når de følte seg dårlig behandlet. Dette nådde også Arktis, der det var forbudt å drive politisk agitasjon og hvor streik innebar kontraktbrudd.
I mitt arbeid med boka Tragedien i Nordishavet (2023) framkom tydelige parallelle trekk mellom streiken i Sulis og arbeiderstreiken på Bjørnøya i 1920. Undertrykking og avmakt ble til raseri og kampvilje som gjorde at arbeiderne tok i bruk sitt eneste maktmiddel: Streik.
Den første gruvedriften på Svalbard kom i gang i begynnelsen av 1900, og i 1918 startet Bjørnøen AS gruvedrift på Bjørnøya. Selskapene trengte arbeidskraft, og på fastlandet var arbeidsledigheten stor. Mange arbeidssøkende var villige til å prøve lykken i Arktis, for lønna var betydelig bedre enn på fastlandet.
Men livet og vilkårene i isødet var adskillig tøffere enn på arbeidskontraktens papir.
I det beinharde klimaet var gruvesamfunnene her som i Sulis rigide klassesamfunn, der gruvearbeiderne sto lavest i rang. En stadig gjentatt årsak til streik på Bjørnøya var sparsom og dårlig proviant, i tillegg til elendige bo- og hygieneforhold. I Sulis rammet lignende dårlige forhold også barnefamilier.
På Bjørnøya besto gruvesamfunnene fortrinnsvis av unge og ofte ugifte menn, med noen få kvinnelige unntak.
Opprør og streikevilje spredte seg til Svalbard, til tross for arbeidskontrakter som var fullstendig på selskapenes premisser. Blant arbeiderne ble disse ofte kalt for «slavekontrakter». I Sulis 1907 var det store opprøret retta mot «slavemerket» – et id-merke som gruveselskapet ville at arbeiderne skulle bære.
I 1920 gjorde gruvearbeidere på Bjørnøya opprør og gikk til streik mot arbeidsgiveren Bjørnøen AS. Arbeiderne streiket primært fordi de sultet og frøs. Isolert på en øy i Ishavet var de uten mulighet til å finne annet arbeid.
Mangelen på mat skyldtes at gruveselskapet, som sto for innkjøp og lagring av proviant, fryktet unødig og kostbart svinn. Det ble derfor ikke kjøpt inn tilstrekkelig. I tillegg ble provianten fordelt etter status og klasse i gruvebyen Tunheim.
Streik var det eneste forhandlingskortet arbeiderne hadde, i et lukket samfunn der den sterkestes rett rådde. Men streik var også kontraktsbrudd og grunnlag for oppsigelse. Selv om streikeretten var lovfestet i Norge, gjaldt det ingen norske lover og regler på øygruppa i 1920.
Stans i arbeidet var kostbart. Gruveselskapet sa derfor opp samtlige, og sendte dem hjem med to ishavsskuter fra Tromsø. Parallelt ble en ny arbeidsstokk ansatt og fraktet fra fastlandet. En voldsom storm oppsto, og den ene skuta, MK «Olav», forliste på vei til fastlandet. 28 arbeidere og et mannskap på sju fant sin grav i havet.
Arbeiderne på Bjørnøya ble sendt hjem på vårvinteren, i mars 1920, da plutselige stormer og uvær ofte kunne forekomme. Men gruveselskapet ville bli kvitt de oppsagte før nyansatte ankom. Gruppene måtte ikke møtes og utveksle informasjon, da dette kunne påvirke til mer opprør. Driften måtte holdes i gang. Et manipulerende spill ble igangsatt, der løgn og tilbakeholdt informasjon var ingredienser.
For norske myndigheter var virksomhet på Svalbard svært viktig. De støttet derfor gruveselskapet i arbeidskonflikten. Geopolitiske hensyn gikk foran hensynet til arbeiderne.
Arbeiderbevegelsens start på midten av 1800-tallet skulle komme til å bety mye for landets arbeidende folk, selv om prosessen ble lang og dramatisk.
Fra 1910 fikk bevegelsen en særlig radikal retning. Den karismatiske agitatoren Martin Tranmæl stiftet fraksjonen Den norske fagopposisjon av 1911, som var en revolusjonær bevegelse. Målet var å skjerpe arbeiderkampen, med streik som viktigste maktmiddel.
Tranmæl var ikke bare en dyktig og appellerende taler, han var også skrivende redaktør i den voksende arbeiderpressens «moder-organ», avisa Social-Demokraten. Slik nådde han ut til arbeidsfolk over hele landet.
Norges raskt voksende lønnsarbeiderklasse rekrutterte mange til arbeiderbevegelsen. I 1887 ble Det norske Arbeiderparti stiftet, og medlemstallet vokste raskt. I 1903 ble de tre første representantene for partiet valgt inn på Stortinget – alle tre fra Troms fylke.
Fra 1890-årene og utover kom flere viktige lover som skulle sikre arbeideres levekår, og på begynnelsen av 1900 var streikeretten lovfestet.
Arbeiderne i Sulis hadde i 1907 lovlig rett til å streike. Men det skulle gå hele 18 år før disse lovene ble implementert i et lovverk gjeldende for Svalbard og Bjørnøya.
Frykten for bolsjevismen var stor i landets etablerte maktstruktur, og det var også ønsket om å knuse arbeiderbevegelsen. Motkreftene mot bevegelsen var sterke, og kampen ble lang og knallhard.
(Kilder: Gram og Rønning: De lange linjer: Arbeiderbevegelsens historie i Norge; Bjørg Evjen: Kull, karer og kvinnfolk; Statsarkivet Tromsø: arkivmateriale for selskapet Bjørnøen AS; Kirsten Elise Johannessen: Tragedien i Nordishavet).