83 personer med utviklingshemming venter på bolig i Tromsø, ifølge Tromsø kommunes plan for boliger til utviklingshemmede som ble vedtatt i fjor høst.
Tromsø kommune har lenge manglet omsorgsboliger til ulike brukergrupper, men for mennesker med utviklingshemming er ventelistene særlig lange og etterslepet stort.
Mange av de 83 som venter på bolig skulle hatt boligen for lenge siden, men boligen finnes rett og slett ikke. Konsekvensen av dette er at mange mennesker med utviklingshemming bor i foreldrehjemmet til godt opp i voksen alder. I en del tilfeller har utslitte foreldre stått i krevende omsorgsoppgaver helt opp til pensjonsalder.
Er det ikke snart på tide å gjøre noe med dette? For de fleste av oss er det naturlig å flytte ut fra foreldrehjemmet etter ungdomsårene. Mennesker med utviklingshemming må selvsagt også få muligheten til det, men det forutsetter at kommunen sørger for gode og riktige boliger til målgruppen.
Behovet er variert og det trenges ulike og differensierte boligløsninger. For noen kan frittstående egen leid eller eid bolig være det riktige, mens andre trenger å bo i nærheten av eller i samme bygg som en tjenestebase eller i omsorgsboliger/bofellesskap eller spesielt tilrettelagte boliger med døgnkontinuerlige helse- og omsorgstjenester.
Administrasjonen i Tromsø kommune har gjort en god jobb med å kartlegge behovet. I 2015 kunne jeg som daværende helsebyråd legge fram det første boligprogrammet for mennesker med utviklingshemming. Den gangen var jeg stolt over planen som ble enstemmig vedtatt. I ettertid har det imidlertid vist seg at gjennomføringsevnen har vært begrenset. Flere av de konkrete boligprosjektene har blitt forsinket, utsatt eller skjøvet på, og dermed er etterslepet fortsatt stort. Det er skuffende når gode og viktige planer ikke blir gjennomført eller prioritert høyt nok.
Jeg tror utfordringen skyldes en ikke optimal samhandling mellom ulike seksjoner, avdelinger og enheter internt i kommunen, slik at man ikke får nok gjennomføringskraft. Dette er en utfordring som har vært kjent i mange år og som det er helt nødvendig å løse.
Saker som gjelder boliger til utviklingshemmede blir heldigvis vedtatt med stor politisk enighet i Tromsø. Men når møtene er over og vedtakene er fattet er det få politikere som etterspør status i disse sakene.
Slik kan det ikke fortsette. Nå trengs det handling.