Det fins tusen grunner til å ikke hygge seg i jula. Gaza, Ukraina, fattige i matkø, dyrtid og renteøkninger. De ikke-troende har sikkert lyst til å kaste krybba på dynga og stappe Bibelen opp på hylla sammen med Asbjørnsen og Moe. Og veganere kjenner muligens på en trang til årevis med spinat for å gjøre opp for kjøttsynden vi andre begår i jula.

Selv er jeg ingen julefanatiker. Jeg kommer faktisk ikke på en eneste ting jeg må i jula. Jeg må verken spise det ene eller det andre eller se «Love Actually», faktisk. Jeg må ikke gå rundt juletreet, jeg må ikke høre Nordnorsk julesalme. Jeg må ikke være en spesiell plass, og ikke må det være snø heller. Jeg må kanskje heller ikke feire jul.

Men jeg tror det er klokt å feire jul. Vi trenger julen. Ikke fordi vi trenger alt vi mesker oss med, eller gaver vi aldri ellers ville kjøpt. Heller ikke fordi vi nødvendigvis trenger ferie. Nei, vi trenger julen fordi den samler oss. Hele nasjonen, for ikke å si verden, samlet i hjemmene, om enn på ulikt vis, i ulike hjem. Men fellesnevneren er der; høytid, samling ved bordet, se hverandre – ro.

Da jeg vokste opp, var det kanskje mindre behov for jul, for vi hadde så mye annet vi delte. Hver tirsdag snakket vi om mandagsfilmen, hver vinterlørdag så vi de fire S-ene gå runde etter runde i Nederland et sted. Vi diskuterte gårdagens Gro og Kåre-debatt, og morgendagens tippekamp mellom Ipswich og Stoke, med ferdig levert kupong i baklomma.

Det er mye som er bedre nå enn da, jeg har ikke gått i nostalgifella. Men vi lever separate liv, det kommer ingen fra. Individualismen har vunnet en knusende seier over fellesskapet. Velstanden har fridd oss fra avhengigheten av det som kaltes samfunnet. Ensomheten er knugende der folk samles. Fremmede fins ikke lenger. Ikke kjentfolk heller.

I den grad vi samles, samles vi i bokseringen, i et skjermfellesskap med vår personlige trener i hvert vårt hjørne. Canvasen kunne vært et dansegulv, men rigges i stedet til kamp. Kamparrangørene har en plan som følges til punkt og prikke – skill folk, splitt dem opp i grupper i hjørnene, og dyrk ytterpunktene. Skap kaos i historiefortellingene og vent. Ta over når forvirringen er total.

Jula passer ikke inn i dette skjemaet, med sin ene, evige historie. Med sin evne til å samle og få folk til å føle seg som mennesker igjen, fordi de kjenner at de gjør noe sammen. Når folks gjøremål sammenfaller i tid og rom bygges mening og samfunn. Et sted der mennesker foretar seg mye, men hver for seg til ulike tider, er ikke et samfunn. Det er bare et sted.

Derfor holder jeg fast ved jula som ved en livbøye. Jeg ser ingen motsetning mellom å feire jul og samtidig vite at mennesker lider. Tvert imot, jo mer kaotisk og truende verden framstår, jo viktigere blir det å komme sammen og ikke slippe taket i normaliteten, det forutsigbare, det som ikke kan bombes.

Jeg er så heldig at jeg får synge i kor, og når det er jul samler koristene tilhørere over hele landet for å synge kjente og kjære sanger i lag. I år, med det brutale bakteppet i Ukraina og Midt-Østen, er det særlig den svenske presten Edvard Evers sin tekst «Jul, jul, strålande jul», som har krøpet på meg og blitt så sterk at jeg får frysninger hver gang vi synger den.

Det er kanskje ikke tilfeldig at denne teksten ble til i 1920, rett etter første verdenskrig, i en verden som fortsatt ikke var falt til ro etter enorme lidelser og dramatiske samfunnsomveltninger. Julen er ikke et paradoks i Evers´ tekst, men en kjærkommen venn som aldri svikter, og som legger sine hvite vinger ømt og varsomt over stridende, lidende mennesker.

Kom, kom, signade jul! Sänk dina vita vingar

över stridernas blod och larm,

över all suckan ur människobarn,

över de släkten som gå till ro,

över de ungas dagande bo!

Kom, kom, signade jul, sänk dina vita vingar