I 2017 lovte Arbeiderpartiet sine velgere, i sitt valgprogram for de neste fire årene, at de ønsket å åpne for konsekvensutredning av Nordland 6, som er havområdene lengst unna Lofoten. Nå vraker de sitt eget løfte til velgerne, og det skjer til stormende jubel og heiarop fra Youngstorget i Oslo.
Jubelen er kanskje ikke like stor på industrigulvene i Stavanger, Stord, Verdal, Sandnessjøen og Hammerfest.
Alle arbeidsplassene og velferdsmilliardene som oljeindustrien og underleverandørene har bidratt inn til staten Norge siden lille julaften 1969, synes å være glemt.
Debatten om ja eller nei til ny kunnskap, og om fordeler og ulemper ved oljevirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, har vart i mange år. Først handlet den om ringvirkninger, oljesøl og seismikk. Nå dreier det meste av denne debatten seg om de globale klimautfordringene, med Lofoten som selve symbolet på «galskapen».
Nå pekes det på fiskeriene og reiseliv som bærebjelker i Lofotens næringsliv de neste tiårene. Da kan det være på sin plass å minne om folketallsutvikling, utvikling i sysselsetting og demografi i flere av de aktuelle kommunene i Lofoten.
Bare i kategorien jordbruk, skogbruk og fiske har antall sysselsatte i Lofoten falt fra 1431 personer i 2008, til 956 personer i 2017, og når det gjelder reiseliv har antall sysselsatte stått på stedet hvil på cirka 500 personer de siste 10 årene.
Vi mener at et mangfold av ulike næringer er det beste for fremtiden i denne regionen, og ikke en begrensning, slik Arbeiderpartiet tar til orde for.
I Nord-Norge, som i Norge for øvrig, er også dette bevist, da våre formidable naturverdier som sjømat, mineraler, naturopplevelser, vann, vind – og ikke minst olje og gass, på en utmerket måte sammen bidrar til å bygge levedyktige og lønnsomme samfunn.
Så hvorfor holder ikke Jonas, Hadia og Bjørnar det de lover velgeren? Driver de med politikk eller taktikk?
Vi lover i alle fall å fortsette kampen for et mangfold og samarbeid mellom ulike næringer også i Lofoten, Vesterålen og Senja.