Dette kåseriet sto først på trykk 25. februar 2022.

– Hei! Du, dama! ropte jentungen på snart tre år unaturlig høyt inne i dusjen i damegarderoben mens hun pekte på den ikke-så-gamle dama.

– Hvorfor har du så lange pupper at de går helt ned til tissen?

Den ikke-så-gamle dama svarte ikke, men det var ikke tvil om at hun hadde hørt det. Alle åpnet øynene bak sjampo-skummet og snudde seg for å få med seg disse puppene som var erklært lange, men snudde seg like fort tilbake da de så at så lange var de faktisk ikke.

Den ikke-så-gamle dama dekket til kroppen med det lille håndkleet og trippet stille ut av garderoben.

Og så var det neste offer sin tur.

– Hvorfor har du sånn piggskjegg på tissen?

Jentungen hadde nå henvendt seg mot den veltrente dama i nabodusjen. De dukkerunde blå barneøynene lyste opp da hun tenkte at hun kanskje hadde funnet svaret:

– Er du mann?

Badeland er virkelig ikke for pyser. Det er som et utstillingsvindu for en liten skårunge med falkeblikk. Ingen slipper unna.

La det være soleklart: Dette handler ikke om meg og mine barn. Nei, nei. Jeg har da gitt mine barn oppdragelse slik at de alltid hører etter og aldri sier noe som kan såre andre. Jentungen, med den litt for skarpe brødsaksa, tilhører venninna mi. Ei venninne av meg som ser akkurat lik ut som meg, heter det samme, har samme adresse, mann og barn, og samme personnummer som meg – men som ikke helt vet hva hun gjør.

Venninna mi er ingen stor fan av å tilbringe dagene sine på badeland. Hun føler det er unaturlig å sprade rundt naken i garderoben og med en litt for løs badedrakt fra basseng til basseng, i en by hvor nesten alle kjenner alle. Likevel har hun årskort på Tromsøbadet og er der ukentlig sammen med barna – hvor hun springer rundt for å forsøke å avverge nesten-krise etter nesten-krise.

Jeg har også årskort på Tromsøbadet, og vi er der alltid samtidig. Jeg er derfor ukentlig vitne til særs ubehagelige episoder – iscenesatt av hennes skjønne og svært ekstroverte datter.

Et bilde som har brent seg fast, og som fortsatt gir meg puls, er treåringen som beveger seg krumbøyd i saktefilm med tunga ut mot vannstrålen som står i en tykk bue ut fra kjønnshårene til en eldre kvinne som står og nynner i dusjen. Heldigvis rakk venninna mi å gripe henne i armen og rykke henne tilbake til start, slik at vi unngikk denne scenen absolutt ingen ville være vitne til. Man kunne høre et helt folkeslag puste lettet ut.

Men selv om hun ikke fikk smake på den fascinerende fossen, fungerte snakketøyet helt fint.

- Du har en grå tiss. Er den også gammel? spurte hun dama.

– Ja, haha, det er den, sa den eldre dama og sendte et varmt smil mot den lille jenta med de lyse krøllene.

– Gullkorn fra barnemunn, la hun til og blunket lurt til venninna mi.

Jeg er ikke så sikker på dette med gullkorn. Iblant smaker det svidd av de korna. For det er ikke alt som er like hyggelig å høre. For eksempel er det ikke hver dag man syns det er fortrefferlig å bli spurt om man er gravid når man ikke er det.

Venninna mi har også, i voksen alder, tråkket i salaten flere ganger og for eksempel trodd at søstre er mor og datter, og at kjærestepar er far og datter, begge situasjoner helt grusomme å overvære. Så jeg mistenker at det ligger noen gener som har fått snurr på seg i DNA-et, snurra gener som dessverre har gått i arv.

For, ja da, jenteungen spør om folk har baby i magen, hele tiden, meg også når jeg har fått glutensjokk av sjokoladebollen jeg ikke skulle ha spist. Det verste er når folk blir lei seg, eller den gangen barnet kommenterte puppene til en jente i puberteten. Da kan den barnslige nysgjerrigheten nesten minne om mobbing.

Jeg måtte ta et oppgjør med venninna mi: Var det greit at en treåring fikk alle i garderoben til å ønske at de hadde David Copperfields evne til å forsvinne når håndkleet falt av?

Men hun hadde jo prøvd, den stakkars venninna mi. Gjentatte ganger hadde hun satt seg ned, ildrød i ansiktet med publikum til stede, og forklart til det lille sjarmtrollet at man ikke må snakke så mye om andres kropper. At folk kan bli lei seg. At vi alle er perfekte akkurat som vi er, akkurat liten nok, akkurat stor nok. Hvis det var noe hun måtte si, kunne hun heller hviske det til henne eller spare det til de var kommet hjem.

Etter noen feilskudd med utsagn som «hun må vi snakke om når vi kommer hjem», begynte det etter hvert å hjelpe. Treåringen hvisket til mor si om gutter med langt hår, rare neser og sorte brystvorter. Prøvde ikke å peke.

Men så kom lakmustesten. Muntlig eksamen. Inn i dusjområdet en mandag ettermiddag kom en person som var alvorlig syk. Alle over tre år forsto at dette var noen som absolutt burde bli skånet for gullkorn. Spinalvæska frøs til da jeg så treåringens øyne ta en 360 graders runde i det ovale hodet, mens kroppen dirret av spørsmål.

– MA…! rakk ungen å rope før venninna mi tok over showet og begynte å synge «Waterloo», av alle ting, høyt, veldig høyt, i forsøk på å overdøve uansett korn som var på vei ut av den lille skravla.

Og så tok hun ungen i hendene og fikk henne til å danse, så der sto de og danset en slags spretten swing midt i den klissnakne folkemengden. Det er kanskje det mest desperate jeg har sett i mitt liv. Jeg snek meg ut av situasjonen og latet som at jeg ikke kjente dem.

Til alle dere som skal treffe venninna mi og hennes datter i damegarderoben på Tromsøbadet i framtiden: På forhånd, beklager. De jobber med saken.