En Tromsbane mellom Tromsø og Narvik, en forlengelse av Ofotbanen er særlig viktig i arbeidet med å styrke Norges samfunnskritiske infrastruktur og totalberedskap. Forsvaret i Indre Troms planlegger en brigade som gir betydelig folkevekst og krav til økt mobilitet. Og en utvidet helikopterbase krever økt bemanningen på Bardufoss. Behovet for å forflytte mer kompetanse til regionen kan være en utfordring. Er næringsliv og forsvarskommuner i regionen klar til å håndtere og utnytte de vinduer som vil åpne seg?

En sammenknyttet Troms-Ofotbane er av stor strategisk betydning, og vil være en motor til økt verdiskapning, utvikling og gi flere øyne til totalberedskap. Ofotbanen er noe «vi har» på lik linje med jernbaner ellers i Norge. Samferdselsminister Jon-Ivar Nygård har ved flere anledninger påpekt at vi må prioritere det «vi har», og ikke sette i gang nye store prosjekter. Tafatt og lite fremtidsrettet. En svekket operativ holdning til en ny geopolitisk ustabile verden. Det «vi har», vil alltid ha et vedlikeholdsbehov og oppdatering. Norge er et vinterland med utfordrende klima. Temperatursvingninger, is og snø vil alltid utfordre de digitale systemer og den tekniske struktur ved banedrift. Jernbane er et forutsigbart og transporteffektivt svar for en mer sikker samfunnskritisk infrastruktur og totalberedskap for Norge.

 Nasjonal Transportplan, NTP, viser en vag plan om 2 milliarder til 2–3 krysningsspor mellom Narvik og Riksgrensen. Denne 42 km lange Ofotbanen er Norges mest trafikkerte. Et dobbeltspor må bygges i nærmeste fremtid. Arbeidet med krysningssporet er planlagt over flere år i den 12-årige NTP- perioden. Mener virkelig Nygård at det ikke er behov for dobbeltspor her på Norges mest trafikkerte bane?

Har banen mobil kapasitet til å transportere tyngre forsterkninger til luftartilleriet, som skal skyte ned supersoniske missiler på vei mot sentrale Østlandet og Oslo? Neppe!

I NTP er dobbeltspor mellom Råde og Fredrikstad med en kostnadsramme på 23 milliarder viktigere, og prioritert foran Ofotbanen. Banen mellom Riksgrensen og Narvik frakter mer enn 60 prosent av godsmengden i tonn av det som totalt transporteres på tog i Norge.

Av denne godsmengden utgjør 200.000 tonn sjømat. Derfor kostet togavsporingene næringslivet store beløp. Tapsanslag for Sjømatnæringen er 2 milliarder kroner og for LKAB 1,5 milliarder kroner. Alternativ transport med trailere fordyrer og forsinker leveransene. Vær og føreforhold, avhengig av åpningstider til tollstasjoner og fersk sjømat blir stående fast. Hver trailer har ansvaret for en last sjømat til en verdi av 1,5 millioner kroner.

 Næringslivet taper tid og penger på uforutsette hendelser med trailere og driftsstengte skinner.   En høyfrekvent godsbane med manglende dobbeltspor kan bli et nasjonalt samfunnskritisk sikkerhetsproblem under arktiske klimaforhold. Banens malmtransport er den viktigste forsyningslinjen for å produsere stål i Europa. Den gjør Norges og Europas forsvarsindustri sårbar.

Denne forsyningslinjen håndterer 70–80 prosent av matvareleveransene, der leveres nord for Saltfjellet.

 Totalberedskapen, forsvar og forsyningssikkerheten er i spill når banen har kritisk lang driftsstans.

Transport av fødevarer, halvfabrikatene, annet gods, forsvar og beredskap, og samfunnskritisk personell rammer kritiske hensyn til totalberedskap i Norge.

 Vi kan ikke fortsette å ha det slik, at både næringsliv, sysselsetting, forsvar og beredskap utfordres.

Et dobbeltspor for Ofotbanen er ikke nok. Tromsbanen må snarest prosjekteres og kobles på denne traseen. En Tromsbane vil være et nyttig verktøy for å styrke Norges forsvarsevne og totalberedskap. Og vil gi regionen økt kompetanse, flere fagfolk, sysselsetting og møte mobilitetsbehovet fremtiden etterspør.

Men siden Tromsbanen mangler, må i dag gods videre nordover med flere titallstusen trailere. Det gjør vareflyten mindre kostnadseffektiv, mer tidkrevende, mer uforutsigbar, mer veislitasje, økt risiko for brekkasjer, mer mikroplast og økt tetthet av tungbiler som påvirker trafikksikkerheten.

Bardufoss og Setermoen har hærens største militærleir. Forsvaret skal trappe opp bemanningen her, noe som gir stor befolkningsvekst. Nye ansettelser med etterspurt kompetanse, som skal på plass. En god strategi kreves for å rekruttere kompetanse og ikke minst beholde den. Det er mobil konkurransekraft som må gis løft!

 Næringslivet i regionen trenger ytterligere konkurransekraft.

Denne kraften ligger i blant annet i hvordan møte behovene i et sterkt voksende mobilitetssamfunn.

Ungdom og kompetansepersonell etterspør kvalitet på gjeldende transporttilbud. Det er alfa og omega for etablering og bosetting.

 Totalforsvaret og kritisk infrastruktur for Østlandet og omegn styrkes ved økt bosetting i forsvarsfylkene Troms og Finnmark, som er buffersoner for resten av landet.

Følgende scenarioer kan oppstå; flyplasser og mobilitet på sjø blir satt ut av spill, og det kun er alternativ veitransport tilbake, svekkes totalberedskap for hovedstaden og resten av Norge. Uten jernbane i buffersoner svekkes kapasiteten til å dekke Forsvarets behov ved frontene, totalberedskapen og samfunnskritiske forsyningslinjer for å opprettholde kraften til motstand før alliert er på plass.

Et luftvern i forsvarsfylkene i nord må kontinuerlig få ny forsyning for å ta ned de supersoniske missilene mot Oslo. Krigen i Ukraina viser hvor viktig luftvern er og mobiliteten til de enkelte ledd i forsvar er. Hovedstaden Kiev er hovedmål og jernbane må kontinuerlig forsyne enheter som må skyte ned droner og supersoniske missiler.