Kontrastene – det er det deiligste med Nord-Norge. Mange av oss som er født og oppvokst her oppe, setter stor pris på fenomenene søringer og turister tror er en myte, før de tar til vett og besøker våre breddegrader.

Jeg er typen som lengter etter mørketida. Alt roer seg liksom ned i et par måneder. Jeg nyter virkelig at snøen knaser under skoene, mens stjerneklare netter utvides til å bli stjerneklare morgener og ettermiddager.

Samtidig er midnattssola min favorittoppfinnelse. Hva er liksom bedre enn å ikke sove bort sommernatta, men få huden grilla og skrotten pumpa full av vitamin D, mens snadderet godgjør seg på grillen og påfyll i glasset fiskes opp fra kjølebagen?

Våren? Vel, vi som bor i Tromsø er vant til at våren varer fra frokost til litt etter lunsj, én dag i mai (eventuelt juni). Våren er dermed ikke å regne som en årstid – mer som et one-night-stand der du bare rakk å få buksa halvveis av, før du ble kasta på trappa med verdens største spørsmålstegn i panna.

Men mellom sommer og vinter har vi jo et problem. Et irriterende, langdrygt og ubehagelig problem. Yes, folkens. Vi snakker om den helvetes høsten.

Høsten, da alt det flotte visner og dør. Månedene vi ser sommeren råtne. Perioden da sol og varme forsvinner, og erstattes av regn, kuling og grå himmel. Tida da skjørt, shorts og lekkert badetøy erstattes med støvler, islendere dynket i årgangssvette og anorakker som burde ha vært donert til forskning for lenge siden.

Farvel til ferie. Hallo til stress, mas og mandag morra blues. Hipp, hipp hurra.

Denne årlige apokalypsen kalt høst synes jeg er den dårligste ideen universet har hosta opp. Vårherre må ha vært konstant dritings fra romjul til langt over sankthans, da han fant ut at klimaet skulle være fyllesjuk fra september til november.

Men, sånn er livet! De harde fakta er at høsten er kloakken sommeren må dras igjennom, for å bli vinter. Man må bare skalke alle luker, balle edelsteinene inn i ull, og «stå han av» til ungene begynner å mase om adventskalender.

Hadde undertegnede vært en enslig og barnløs kar, ville jeg krevd å ta ut all ferie i oktober. Jeg fantaserer årlig om deilige uterestauranter ved Middelhavet, og svette buler i Karibia, mens realiteten er at buksebeina er søkkvåte, og forkjølelsessnørret renner fra nesen.

Og høsten, den seige jævelen, nekter jo å gi seg. Hver gang vår venn Kong Vinter setter seg på skuteren, med kurs mot byen, stikker høsten kjepper i hjulene. Her skal vi ikke få et herlig lag med den hviteste snø, frost på trærne, og stabile minusgrader. Nei da! Her er det bare å vasse seg gjennom sørpa, og uka etterpå risikere lårhals- og kraniebrudd skliende rundt på den ultimate ondskapen: Hålke.

Men én ting er verre enn høsten, nemlig høstromantikerne. Vi har alle hørt dem snakke om «de fiiiine fargan» som visstnok gjør høsten så fantastisk. Hæ? Sommeren er jo kledd i det vakreste grønt, mens «ferdig fordøyd» må være fargekoden på griseriet jeg auser ut av takrennene hver høst.

Høstromantikerens grunnstilling er ræva i været, og trynet snusende rundt i lyngen. At de fyller balje etter balje med mer bær enn de sjøl klarer å bære, får vi tilgi. Det er mindre sjarmerende når de – rett ut av Teslaen, ikledd den nye Gore-Tex-jakken til tolv tusen – vil vise fram sin «bærekraftige livsstil» i sosiale medier.

Og hvorfor klarer de aldri å ete opp syltetøyet sitt sjøl, men insisterer på å prakke denne søta smørja på uskyldige venner, kolleger og familiemedlemmer?

Andre høstromantikere labber rundt i skog og fjell, og plaffer løs på intetanende fjærkre, mens bikkja løper rundt og pisser og driter på den allerede nevnte bæra. Og alt dette for et rypebryst på cirka 47 gram, som blir seigere enn en sprettball om du steiker det i mer enn 30 sekunder. Men med polets fineste rødvin attåt, glir som kjent det meste ned i svelget.

Fisking, det gjør man de få månedene av året da man slipper å fryse «nævvan» av seg. Altså på sommeren. Og høsting av poteter? Uansett hvor mange hysteriske perverse former av denne grønnsaken man kan dra opp av jorda, slipper man å skrubbe seg rein etter å ha løftet de fra butikkhylla til handlekurven.

Nei, høsten den er ikke fin. Høsten er for masochister, gothere og andre «spesielt interesserte». Nå som sommeren er på hell, er det bare å begynne å glede seg til jul.