Jeg er en alminnelig nordlending som i voksen alder har lært at jeg er same. Selv om jeg er rettsforsker, er jeg altså ikke en samerettsforsker. Fra sidelinjen har jeg forsøkt å forstå samepolitikken og debattene. Selv om jeg ennå ikke opplever å forstå, har jeg famlende utøvd min stemmerett ved de siste sametingsvalgene. Jeg har en plan om å lære meg språket, og forsøker å finne ut hva det betyr for min identitet at jeg er same. Jeg har ikke funnet ut hvilken kofte jeg kan bruke, men har et lite samisk flagg til 17. mai toget.

I Ghana (og altså ikke i Tana) hadde jeg en opplevelse som satte spor. Jeg arbeidet med sønnen til en stammehøvding, som både var dypt rotfestet som urfolk og som en moderne ghaneser i storbyen. Jeg fortalte om min leting etter bord i det samiske samfunnshuset og at jeg ikke hadde kofte. Historien min rørte ham så dypt at han ga meg deres tradisjonelle klesplagg, en smock. Han oppfordret meg til å bære den i Norge ved alle anledninger der jeg ellers kunne ha brukt en kofte.

Jeg fikk lov til å låne deres kultur som en erstatning for den kulturen jeg hadde mistet. Denne opplevelsen i Ghana, hjalp meg til å finne mitt bord i samfunnshuset. Det er en av de historiene jeg har vansker med å fortelle uten å begynne å gråte.

Jeg opplever ikke det samiske samfunnshuset som trangt. Snarere finner jeg at det er plass til mange, inkludert meg selv. Jeg er fortsatt partiløs i samisk politikk, og jeg føler fortsatt at jeg er på en reise for å finne min plass.

Jeg er enig med Ulf Tore Johansen fra Nordkalottfolket, i at vi må ha en respektfull debatt og at det skal være rom for ulike meninger. Samtidig er våre meninger tilknyttet vår identitet, og det gjør dem sårbare. Frykten for å bli hengt ut, hånet og harselert med, som Johansen fremhever, er en reell og viktig utfordring i vår nåværende diskusjon om identitet.

Av hans innlegg «Trangt i det samiske samfunnshuset» forstår jeg at han synes det er greit med tullejoiking. Når joiken gjenfinnes etter å ha vært jaget under jorda er den sårbar, og tullejoiking er ødeleggende og krenkende. Selv om det kanskje er lovlige ytringer, mener jeg en ansvarlig, respektfull samepolitiker må fordømme dette.

Takket være min ghanesiske venn, har jeg funnet et bord i det samiske samfunnshuset. Mitt bord er plassert rett ved utgangsdøren. Jeg tør å gå inn, men jeg forstår ikke alltid alt som skjer rundt meg. Jeg er litt redd for å bli bydd opp til en dans jeg ikke kan trinnene til. Jeg tror at både jeg og Johansen deler en usikkerhet om hvorvidt det virkelig er plass for oss.

Selv om jeg har vurdert å stemme på Nordkalottfolket, har jeg valgt å ikke gjøre det. Jeg opplever at de er mer opptatt av egen offerrolle og klager over at arbeidet på sametinget er strevsomt. Jeg har ikke skjønt hvordan de deltar i samarbeidet om å bygge det samiske samfunnshuset.

For å være en del av det samiske samfunnet, trenger vi ikke alltid å være enige. Likevel må vi respektere hverandres opplevelser og følelser på denne reisen. Det innebærer å være åpne og inkluderende, både mot hverandre og mot andre.

Uansett hvor vi sitter i det samiske samfunnshuset, uansett hvor tett vi står mot utgangsdøren, tror jeg det er plass til oss alle. Og selv om mitt bord kanskje er plassert ved døren, er jeg stolt over å være her, i denne samtalen, i dette samfunnet.