I disse dager sitter fagfolk og ledere og leter etter steder de skal snitte med sparekniven i Tromsø kommune. Det skal spares hundre millioner kroner, kuttes i årsverk, og det er særlig skolesektoren og helsesektoren som drifter dyrere enn kravet og forventningene fra toppsjefen.

Opposisjonen, med Frps gruppeleder Bjørn-Gunnar Jørgensen i spissen, har kalt inn til «høring» i formannskapet for å bore mer i hvordan det kunne skje at budsjettet overraskende sprakk med en kvart milliard. Samtidig varsler partiet at måten det vil løse den økonomiske krisen, er å kutte i alt av såkalte «ikke lovpålagte oppgaver».

Det høres jo fornuftig ut. En kommune skal drive på med skole, barnehage, barnevern og eldreomsorg, og sørge for at det ikke er E. coli i springvannet. Sånne viktige ting, ikke masse annet tull og staffasje.

Hadde det bare vært så enkelt. Det er det slett ikke. For hva er egentlig «ikke lovpålagte oppgaver»? Det er selvsagt noe av det som kan sorteres under jåleri og selvhøytidelighet. At Tromsø kommune skal holde seg med en jernbanelobbyist og en internasjonal rådgiver er blant de ferskere stillingsutlysningene som er vanskelig å sortere under merkelappen «strengt nødvendig», uansett hvor mye godvilje man legger til – eventuelt, hvor mye varm luft man blåser opp selvbildet med.

Det er også betimelig å spørre seg hvor mye Tromsø kommune skal bruke av ressurser på å eie og drive et fotballstadion for byens topplag. I en kommune med anstrengt økonomi må en forvente at de med sterke skuldre greier å bære i alle fall seg selv. Hvis ikke vil kommunen ganske raskt knele under vekten av alle gode formål.

Så langt så greit fra Fremskrittspartiet. Problemet er bare at «ikke lovpålagte oppgaver» i de aller fleste tilfeller er langt fra tant og fjas og daukjøtt. De er i mange tilfeller både nødvendige, men ikke minst veldig smarte, både økonomisk og sosialt. De er også gjerne tett knyttet til de lovpålagte tjenestene, de som danner grunnmuren i kommunens velferdssystem. Tar man disse ut, står man i fare for å skape store hull i muren. Hull hvor det om noen år kan vise seg at pengene renner ut.

Et eksempel på dette innen skolesektoren er U16-prosjektet. Hvor mye vil det koste å ikke lykkes med å få ungdom som sliter, og kanskje flørter med kriminalitet, til å stå opp om morran, komme seg på skolen, og få hjelp til å finne arenaer de kan mestre, kanskje til og med briljere?

Innen helsesektoren finnes det også flere slike «ikke lovpålagte tjenester». For eksempel ideen om å opprette en bemannet sentral for trygghetsalarmer. Tiltaket har redusert antall unødvendige utrykninger fra hjemmetjenesten med 70 prosent, slik at de kan bruke tiden sin på de som virkelig trenger hjelp.

Det er tiltak som ansettelse av farmasøyter og ernæringsfysiologer i eldreomsorgen. Folk som kan avverge at bestemoren din ender opp med en cocktail i medisindosetten som gutta i TV-serien Exit hadde sendt lange blikk. Folk som kan bidra til at onkel Alf får i seg et minimum av riktige næringsstoffer, selv om han nå bor alene hjemme og aldri har visst hvordan oppvaskmaskinen fungerer eller hvordan brødboksen åpnes, og som strengt tatt ikke har vært så opptatt av mat siden kona døde.

Dette er tjenester som gjerne er akkurat hva lokalpolitikerne typisk tenker på, eller egentlig bare har en vag forestilling om, når de sukker i kommunestyremøtene og etterlyser en mer «moderne», «dynamisk», og for ikke å si «nytenkende» styring og drift av kommunen.

Det er ikke til å komme forbi at kommunebudsjettet må barberes. Nå gjelder det bare å ikke skjære av seg hodet. Det er forståelig at opposisjonen tar tenning i saker som disse, men utspillet til Frp er rett og slett for billig.