SORTLAND: Å følge et lag som TIL over tid krever sin kvinne og mann. Periodene der de lykkes sportslig over tid har vært få, og derfor har all motgangen gjort tromsøværingen motstandsdyktig. Man må ta innover seg at de aller fleste andre steder har det på samme måte. Virkelig suksess er sjelden vare, og det å følge din klubb handler mest om tilhørighet, samhold og identitet.

Hvordan man måler suksess kan selvsagt diskuteres. Brukbar tabellplassering er greit for noen. Å berge plassen er bra for andre. Store salg der mange penger kommer inn i klubbkassen en tredje.

Opplevelser rundt enkeltkamper og cupavansement skal heller ikke underkjennes, noe alle klubber på et vis har. TILs Chelsea-seier er et eksempel. Arne Vidar Moens overtidsscoring mot RBK et annet. Rosenborgs Milan-seier var et enormt kick for dem som fulgte trønderne.

Det som alltid trumfer disse er imidlertid titler, noe vi i Tromsø ikke er spesielt bortskjemt med. På grunn av cuptriumfene står årene 1986 og 1996 ut i både klubben og byens kollektive minne. Historiene gjenfortelles og mytene lever videre, uansett hva slags ståsted du hadde. De som er for unge til å huske, blir raskt satt inn hva som skjedde. Medaljer som ikke er av edleste valør, blir ikke helt det samme. Det skapes innimellom en slags oppfattelse av at cupen ikke spiller noen særlig rolle. For TIL-venner er dette milevis unna sannheten.

Profilene som vant for «Gutan» tilbake i 1996 er kjente navn. Ole Martin Årst, Sigurd Rushfeldt og Steinar Nilsen er «allemannseie» både i hjembyen og ellers i Norge. Og selv om det må nevnes at cupseieren mot Glimt for snart 28 år siden ikke alene ga dem den statusen, var kampen på Ullevaal stadion delaktig i ettermælet.

Siden den triumfen har totalt 13 forskjellige klubber vunnet enten Eliteserien eller cupen, og på den måten sikret seg en ettertraktet tittel. TIL skulle og burde selvsagt vunnet i 2012, men feilet på spektakulært vis i finalen mot Hødd.

Der TIL i enkeltår, som så sent som i fjor, var på skuddhold for å vinne ligaspillet, er det reelt sett cupen de har best sjanse til å vinne. TIL er ingen klubb som i utgangspunktet kan forventes å ta titler spesielt ofte. Til det er konkurransen og tilfeldighetene som fotballen medfører, for mange. Men hvis du ser på lista over hvilke klubber som har vunnet siden forrige TIL-triumf står klubber som Odd, Fredrikstad og Aalesund der.

Derfor var det et slags alvor bak, da TIL onsdag besøkte 4.-divisjonslaget Sortland for å oppskriftsmessig å gå videre fra den første runden av den norske cupen. Det er tross alt akkurat her «veien til Ullevaal» begynner, og forhåpningene om å løfte kongepokalen starter.

I Vesterålen hadde hjemmelaget den samme drømmen i nøyaktig 58 sekunder, før Ruben Yttergård Jenssen skaffet TIL et straffespark som Vegard Erlien omsatte i ledelse.

Den iherdige trommingen fra én av hjemmelagets fans, som ga ekko i hele hallen, stoppet ikke av den grunn. Det gjorde heller ikke ropingen fra noen barneskoleunger som utover i omgangen ble mer opptatt av å leke bak de gule sperrebåndene foran tribunen. En av dem hadde laget en plakat for å få drakten til TIL-spiller Yaw Paintsil. Stemningen var forfriskende patriotisk.

Når det er snaut 2.000 på tribunen og selveste TIL kommer på besøk blir det en slags happening. I hvert fall før kampstart da hele banen var full av aktiviteter du vanligvis finner på tivoli. Det manglet omtrent bare et popkornsalg og en karusell. Noen sentrale sponsorer var plassert inn på et møterom der TIL-topper kom ned for å fortelle suksesshistorien fra de siste årene.

Forskjellen er himmelvid mellom både ambisjoner og forutsetninger, og det ble også synlig på banen, der TIL omtrent toppet laget og spaserte inn til 6–0. De trengte en god opplevelse etter en rekke tap i treningskampene, samt serieåpningen mot Brann for halvannen uke siden. Den ferske hovedtreneren Jørgen Vik humret litt da også han måtte ta selfies og signere autografer idet banen ble stormet da dommeren blåste av. Her var TIL rockestjerner for en kveld. Tett og nært på mennesker.

I det store perspektivet, som står i kontrast til en slik opplevelse, er spørsmålet om hvor ofte vi egentlig kan forvente at TIL vinner en tittel, når det tross alt er så lenge siden sist?

Nevnte Vik var seks år gammel. Mange av spillerne som startet mot Sortland var ikke engang i nærheten av å være påtenkt. TIL spilte på naturgress og lokalavisene hadde knapt nettsider. Madrugadas debutplate anført av Sortlands store sønn Sivert Høyem var tre år unna.

Det blir så lenge siden at vi knapt nok vil kunne stave ord som suksess og tittel, fordi det er så ukjent. Middelmådighet og nedrykksstrid har vi derimot blitt langt mer kjent med. Der vi har sett at den latente interessen TIL har i Tromsø har skutt fart gjennom gode resultater de siste par årene, vil en tittel forsterke denne effekten noe voldsomt.

På denne måten skapes også nye profiler. Som ikke bare huskes ett år eller to, men i tiår etterpå. Det er foran hver sesong lett å leve i klisjeer som håp og drømmer om å nå det helt store. Vi kan i dette tilfellet dra det enda lengre og forvente en ny tittel i løpet av noen år.

Noe annet vil være ambisjonsløst, kjedelig og lite offensivt. Det er for lenge siden sist.