Når jeg går på tur i skogen, på fjellet, eller ved stranden, blir jeg tatt godt imot av naturen, slik vil det være uansett hva jeg gjør, om jeg kaster søppel på bakken, ødelegger et fuglereir, eller til og med brenner ned en hel skog, så vil jeg fått et skånsomt svar fra naturen. Slik er det derimot ikke for andre arter, når de beveger seg inn i vårt habitat, byene.

Krykkja er en måseart som ankom byen for et par år siden, det er en rødlistet art som lever hele veien fra norskekysten til Portugal, livnærer seg i hovedsak på fisk, og mangler baktå. Man skulle tro at når en art som ikke bare er rødlistet, men kategorisert som «kritisk truet» kom til Tromsø, så ville vi tilrettelagt for den, men i Tromsø blir de mottatt med å bli spiddet på måsepigger. Har du opplevd å få måsebæsj i hodet og syntes det var ille? Vent til du får deg en bloddusj mens du går igjennom Tromsøs gater.

Det er dessverre ikke unikt for krykkja å være så truet. Arter over hele verden som før trivdes godt, forsvinner nesten helt grunnet at vi dreper dem, dreper maten deres, eller ødelegger leveområdene. Det ser ut til at når vi går ut av dette århundret, vil mer enn en av ti arter være helt utdødd grunnet global oppvarming og rasering av natur.

Fuglene kom ikke hit frivillig, krykkjene som lever i Tromsø har kommet hit på grunn av menneskeskapte naturforandringer. Det er en ganske dyster dobbeltmoralisme fra vår side å frata de forsvarsløse krykkjene deres livnæring og leveområder, men når de nærmer seg våre leveområder og gjør noe så lite innvirkende som å drite på bygningene våre, så svarer vi med å spidde dem levende.

Byer utgjør store, og stadige økende landarealer av verden, byer er effektive på de fleste måter, transport, ressursbruk, og plassmessig er de veldig hensiktsmessige for oss å bo i, men slik de er nå opprettholder de ikke fungerende økosystemer. I naturen ellers er det tusenvis av dyre og plantearter som bidrar til at alt skal gå rundt, dette er også fullt mulig å oppnå i byer, og nødvendig for at vi skal overleve tiden vi går inn i. Det er ikke umulig så lenge vi åpner øynene og innser at byene skal være for alle, med eller uten vinger, og at gatene ser finere ut når de er blodfrie.