Kjære tromsøværing: Velkommen til København, og velkommen til Byen Kro, Mojo Bluesbar og Floss Bar.
Byens Kro ligger i Møntergade 8. Så kan det sikkert diskuteres i hvilken grad kroens inngangsparti virker innbydende eller ikke, men den sterkt nedtaggede fasade, inklusive inngangsdøra, tiltaler i alle fall meg. Det er tøft, alternativt og så urbant som man kan få det.
Vel kommet innenfor, forstår du raskt at her råder den svarte minimalisme. Her finner du ikke en eneste krushund, derimot en heller spartansk og enkel innredning. Et stort flagg, prydet av et dødninghode, hilser deg velkommen i selve barområdet. I den grad du finner en smule belysning her inne, så kommer det fra bordenes tente stearinlys. Kroa har også et intimt lite «jomfrubur», en liten trappeavsats opp fra selve gulvet.
I boka «Stamsteder» kan man lese:
«Like rundt om hjørnet ligger Kunstakademiet, og kunstnerne derfra kommer ofte forbi i den gamle skjenkestue, som ble innrettet i forbindelse med eiendommens oppførelse i 1783.»
Om Lou Reed har vært innom? At du kan spørre så dumt!
På en av veggene er det velvillig gjort plass for byens billedkunstnere, og i all beskjedenhet får jeg vel også nevne at undertegnedes og Odd Klaudiussens innrammede ode, også har funnet sin plass på en av veggene. Stas!
Jeg har i over 50 år jevnt og trutt besøkt flere av Tromsøs utesteder, i tillegg til at jeg har skrevet byens utelivshistorie fra 1794 og fram til dags dato. Jeg kan dog ikke erindre at Tromsø har hatt et lignende utelivslokale, i alle fall rent farge – og interiørmessig sett.
Går vi langt tilbake i historia, så kan jeg godt se for meg at det sagnomsuste utestedet Skjårret i Helvetsveita (1866-1892), hadde et visst svartsmusket preg over seg. Kan for øvrig ta med i samme slengen salige Ludwigsens beryktede brennevinssjappe på Prostneset, etablert i 1862. Ludwigsen kom for øvrig fra Danmark, nærmere bestemt Århus.
På Floss Bar finner du heller ikke mange krushunder, derimot møtes man innenfor inngangsdøren av to krokodiller, i hyggelig passiar.
Floss har adressen Larsbjørnstæde 10, på folkemunne bare kalt for «Pisserenden». Det navnet stammer fra de gode, gamle dager, da det verken var forbudt, eller uvanlig, at de danske drenge slo lens der det måtte passe seg.
I boka «Stamsteder» kan man blant annet lese følgende om barens klientell:
«Siden 1980-årene har Floss vært som et hjemsted for punkere og bohemer, diktere og slumromantikere, flippene og de skiftende tiders utskudd.»
Utskudd eller ikke, her er i alle fall alle velkommen! Og skulle jeg selv risikere å bli benevnt som slum-romantiker, ja, så er det en sjanse jeg tar, uten at jeg mister nattesøvnen av den grunn.
Interiørmessig kan baren by på godt slitte møbler, laget i både tre, metall og skinn, og på veggene henger det en svart gitar og et par heftige rockeplakater. På en liten avsats har man plassert et Pearl trommesett. Resten handler om en total nedtagging over to etasjer, total, men dog etter min mening, en særdeles fascinerende og egenartet måte å presentere sitt image på. Kaotisk vakkert, og paradoksalt nok; både fargerikt og frodig i all sin «svarthet».
I Tromsø er jeg 100 % sikker på at vi aldri har hatt, eller har, et lignende utested å vise til.
Mojo Bluesbar er utvilsomt den mest legendariske bluesscenen i København, og det har den vært helt siden åpningen i 1983. Svart, også den, fra gulv til tak, urban og cool fra A til Å.
Plassen har til og med sitt eget lite røykerom, og når døra inn dit står åpen, er det ikke uvanlig at hasjrøyken siver ut i resten av lokalet. Husk: Vi er i København.
De svarte veggene er rikt utsmykket med svart-hvite fotos av mange av bluesens legender. På bordene er det pyntet med telys, og kanskje en rød rose, og de samme bordene har selvsagt god plass for velfylte ølglass.
Mojo er et lite og intimt lokale, med en like liten og intim scene. Det er varmt, det er svett, det er tett, det er høyst uformelt og avslappet. På denne scenen har blant annet storheter som Champion Jack Dupree, Johnny Copeland, Phil Guy og Zakiya Hook stått.
Stedet kan reklamere med blueskonserter sju dager i uka, hvorav et par av dagene er gratis. Ellers opererer Mojo med svært så overkommelige billettpriser.
Jeg tør hevde at Tromsøs bluesmiljø aldri har utmerket seg ved å være ledende i byens musikkmiljø, og Tromsø har da heller aldri hatt et eget utested bare for bluesmusikk. Det nærmeste vi kan komme, må i så fall være legendariske Prelaten, på tross av at veggene her var hvite, og at programmet for det meste besto både av viser, jazz og rock.
Tromsøs store bluesvokalist er selvsagt Brit Eva Løkkemo. Sammen med Tromsø Rythm and Bluesband ble det mange konserter i byen, på TV og på festivaler over en tiårsperiode, det vil si fra ca. 1980 til ca. 1990.
For øvrig har jeg registrert bandet Berry Blues fra 1965, C-Jam Bluesband fra 1972, Onkel Sams Bluesband fra 1990 og Thues Blues-mobil fra år 2000. Dagens mest populære, og mest kjente bluesband fra Tromsø, er Pristine, etablert allerede i 2006. En gang tromsøbaserte Geir Bertheussen, må selvsagt også nevnes.
Jeg har også hørt nevnt at det en gang i tiden ble etablert en bluesklubb her i byen, uten at jeg har klart å verifisere det.
I tillegg til Prelaten, er det naturlig å trekke fram både Blå Rock og Bastard, når vi snakker om levende musikk på Tromsøs utesteder. Bastard fikk for øvrig Tromsø kommunes kulturpris for året 2014. I begrunnelsen het det: «Bastard er en viktig arena for unge musikere og band. Stedet har en lav terskel for å gi nye band og artister sjansen. Stedet er sjangeroverskridende, da de slipper til band og musikere i alle sjangre. Som kulturnæringsaktør bidrar Bastard til at byen har en fremoverbøyd møteplass for levende musikk, opphold, muligheter og variasjon i sentrum.»
I diktet «Nå har natten atter kastet anker» skriver Inger Hagerup at «svart er ingen farge, men en skrekk». Om svart ikke kvalifiserer for å bli kalt en farge, får så være, men noen skrekk er det imidlertid vanskelig å føle på de tre nevnte utsteder i København. Det nærmeste må eventuelt bli skrekkelig, men da i betydninga skrekkelig tøft, urbant, annerledes og coolt.
Er du i Køben: Stikk innom da vel!
Tidligere i denne serien, har jeg skrevet om sju andre utesteder i København.