Vi vet hvor vi bor, her oppe på toppen av Europa, i Det Høye Nord. Det er sågar et gjentagende mantra vi er glade i å si selv, som en slags åndelig, indremedisinsk motgift til alt faenskap.

Når det snør i mai og juni, og man er usikker på om sommerdekkene til bilen bare er en symbolsk investering for å holde motet oppe, at den fysiske tilstedeværelsen og det ertende åsynet fra disse svarte, ansiktsrunde dekkene som ligger i garasjen og formelig ædda-bædda-geiper til deg, bare er til for å holde moralen oppe, da tyr man til ordtaket.

– Ja ja, vi vet hvor vi bor, sier vi da, vekselvis selvbekreftende og -trøstende, og skraper isen av frontruta. Vi har valgt det selv, liksom. Dette er en del av selvoppholdelsesdriften, noe vi sier for å holde ut, at det minst halve året går mot lysere tider, at vi står han av.

Og derfor skynder vi oss å si det selv, at vi vet hvor vi bor, før søringene rekker å påpeke det med den frodige, freidige og karakteristiske på-kanten- søringhumoren sin, før de smeller til med at det er søren klype vårt eget valg å bo «der oppe».

I utgangspunktet synes jeg det er vi som selv skal bestemme når vi skal le av oss, det er mye morsommere da, men man venner seg til det meste. Jeg har bodd nord for polarsirkelen hele mitt 50-årige liv. Helt frivillig. Oslo er jo så jævla usentralt, så uhorvelig langt unna Nord-Norge, så det er ikke noe jeg verken ønsker sympati eller skulderklapp for.

Med dét sagt, er det ikke alt her oppe som er på stell, og når vi en sjelden gang påpeker dette med vår sedvanlig kontrollerte og velkjente innestemme, møtes vi alltid med denne hersketeknikken (her oppe kalt hestkukteknikken) sørfra, at vi selv har valgt å bo her.

Vi får aldri tog videre fra Fauske til Troms og til Kirkenes. Det kommer aldri til å skje. Vi får ikke engang noen meter trikkeskinner i byene våre. De fire leddbussene som er i Nord-Norge er mer å anse som malplasserte, underlige severdigheter for oss innfødte, slik løvestatuene foran Stortinget er for søringer. Det som uansett er viktigere for Norge er å bygge et fergefritt E39 fra Trondheim til Kristiansand. Til tre ganger så mye penger.

– Hvorfor i helvete får vi ikke tog?!?, roper vi maktesløse.

– Dere dåsemikler har selv valgt å bosette dere der, svarer søringene ramsalt og saftig.

Mens søringene kan ta en weekend i New York med luksuriøse jumbojet, og drikke gratis paraplydrinker hele veien til Manhattan, for et par tusenlapper, koster det femsifrede beløp, der det første tallet ikke er 1, å reise med vaklevorne propellfly på Nord-Norges kortbanenett, mellom to tettsteder. Sleng på et siffer ekstra om du skal til Oslo.

– Hvorfor er det så jævla dyrt å fly her oppe?!?, vræler vi desperat.

– Dere har selv valgt å bosette dere der, svarer søringene sviende mens de gapskratter.

Bensin og diesel i Nord-Norge har en høyere literpris enn whisky laget i Lyngen her i Troms. Bivrost Jotunheim (av alle ord) Whisky, som den heter, koster forresten 14.000 kroner literen, og man må sannsynligvis være skatteflyktning i Sveits om man skal ha råd til det. Vi har altså ikke engang råd å drikke vår egen sprit. Ikke den er som er lovlig laget i hvert fall.

Da Erna Solbergs regjering tok bort transportbidraget, føyk drivstoffprisene her i nord så høyt at bare det å sniffe bensin under en gapahuk, mens det regner småsei, er en dyrere rus enn å drikke stive drinker på Aker Brygge i sola. Selv om Erna lovet oss at førerløse trailere skal ta over jobben for bilene våre om sånn cirka 80 år, og det er så dårlig utbygget ladestasjonssystem for elbiler i de nordligste delene av Finnmark, at man må ha enorme skjøteledninger på slep når man skal besøke naboen (som bor sju mil unna).

– Hvorfor er det så i svartsvidde satan så dyrt med drivstoff her?, klager vi så tårevått.

– Dere har selv valgt å bosette dere der, repliseres det vittig og frekt fra søringene.

Og slik kunne jeg fortsatt. Priser på hurtigbåt (Vi vil ha hurtigbåt- og brufritt Nord-Norge!), mat, klær, biler, sportsutstyr, medisiner, sko, elektronikk. Alt er dyrere i Nord-Norge. Det nytter ikke engang med differensiert arbeidsgiveravgift eller finnmarksfordeler. Og svaret fra sør, på vår evinnelige klagesang, er uansett det samme. «Dere har selv valgt å bosette dere der».

Den er grei. Vi står han nok av. Har vi overlevd nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms, daglige turer på humpete fylkesveier og at Jørn Hoel gjorde osloborger av seg, skal vi nok tåle dette også.

Problemet er derimot når vi for én gangs skyld opplever at det gir oss noen skarve økonomiske fordeler å bo her oppe. På grunn av alt dritværet som har regnet over oss, mens søringene har badet i sol, og på grunn av vindturbiner som er meislet ned i fjellene i noen av våre fineste naturområder, har vi billig strøm her oppe. Vi shopper dessuten billig strøm med nordsvenskene, slik søringer kan kjøpe billige koteletter, tobakk, øl, vingummi og lakrispiper i Strömstad.

Derfor har vi i år hatt et historisk prisgap på strøm mellom nord og sør, noe en gæren diktator i Øst har sørget for å forsterke. Og da kommer den velkjente søringsutringa, som fra hylende små, stappmette og sukker-speeda dritunger på 17. mai som har mistet gassballongen sin.

– Buhuu! Det er så urettferdig! Hvorfor i det huleste sørenklypete er det så billig strøm i nord og så dyrt her nede? Oæææææh!

Vel, dere har selv valgt å bo der, kan vi da si. Men det er til døve ører. De samme som uironisk har kalt nordlendinger snyltere som bare roper på Han Stat straks naturgitte utfordringer har gitt oss problem, og som har slengt «Dere har selv valgt å bosette dere der» til alle tider, viser seg altså å være de verste sytkukene av dem alle.

Da ropes det på strømstøtte til både private husholdninger og bedrifter. Da er det ikke lenger snakk om at de rettferdige markedsmekanismene skal kicke inn og fikse biffen på egen hånd. For det gjelder kun den andre veien. Derfor vil de ikke bare ha kompensasjon fra Han Stat, i form av alskens støtteordninger, som vi i nord dermed er med å finansiere. Da kommer pinadø også kravet om å strekke en gigantisk skjøteledning til Nord-Norge. Ikke for at de skal få like billig strøm som oss, men for at vi skal få like dyr strøm som dem.

Dette er som nordnorsk misunnelse på været sørpå – på vranga. Det viktigste er ikke at man selv har det bra, men at ikke andre har det bedre. Det er for øvrig ingen som er verre enn klimaflyktninger fra nord, de som har gitt etter og flyttet sørover, som har begynt å si fisk (ikke «fesk») og hestetisselur. De er verre enn røykere som akkurat har klart å slutte. Men de og dét er en annen sak.

Vit da, kjære søstre og brødre i sør, at det er vi som holder hjulene i gang. Nå soper vi opp all den gassen Europa kan begjære, vi fyller fjordene våre med oppdrettslaks og lusemidler så alle skal få mat på bordet og vi sveiper båtene våre fulle av torsk, sei og hyse for å besørge tilgangen på livsviktige proteiner og penger inn i statskassa. Det er fint å tenke på, nå som de rikeste av dere flytter både seg selv og pengene de har tjent på havets ressurser til et land uten én meter kystlinje.

Som ikke det er nok, bor vi her oppe, noe som dermed besørger at Fedrelandet Norge har strategisk nærhet og tilstedeværelse mot det skvett gærne nabolandet Russland. Tenk, vi er til og med skjoldet deres! Så i stedet for å sutre over at vi har litt billig strøm her oppe, mens dere har montert taksameter på dusjen og lader mobilen med ergometersykkel, skal dere heller sende oss noen varme tanker for at vi er her. For dere. For landet.

Husk det, neste gang dere går forbi Scotsman på Karl Johan. Da skal dere ta av dere lua, bøye dere andektig mot oss og takke uhemmet for at vi binder landet sammen. Så skal dere se at dere står han av, dere også. Sammen med oss. For vi er jo ett folk.