Full åpenhet: Jeg har ikke master, kun bachelor og det er vel så lavt at man ikke kan forvente all verdens når det gjelder verken metode eller plagiat. Godt å vite.
Min bachelor ble ferdigstilt i Bergen et stykke inn på 2000-tallet, lenge etter at jeg var flyttet hjem fra Tromsø, der jeg startet min «akademiske» karriere i 1996. Det ble få vekttall, som det het den gangen, men jeg var med å arrangere mange konserter i studentsamfunnet i Tromsø, startet studenthus sammen med en masse supre folk og traff interessante mennesker både på universitetet og på byen.
Studentmiljøet i Tromsø var en oase av spennende unge mennesker, sultne på både kunnskap og livet. Noen av oss mest på livet. Jeg tror uansett svært mange vil være enige i at det som influerte oss mest var miljøet vi var en del av. Diskusjonene, festene, konsertene, kjærestene. En master i kjærlighet, kjærlighetssorg, økonomiske problemer, vennskap og konflikter.
Dette var før BI og andre lanserte sine samlebånds-mastere der det reklameres med at alle klarer det, selv med full jobb. Man ser «Per (42)» i annonsen fortelle at han gikk voldsomt opp i lønn etter han fikk masteren sin. Av én eller annen grunn har dette smittet over til universitetene også. Nå betales universitetene også per bestått mastergrad. Stryk er bad for business. Alle får.
Da Metallica ga ut platen med tittelsporet «Master of Puppets» i 1986, siktet de neppe til verken ministrene Borch eller Kjerkol sine masteroppgaver. Selv om en tekstlinje går slik: «I’m your source of self-destruction». Master har kostet minst én, kanskje to, statsråders politiske karrierer.
Men seriøst, er ikke Sandra Borch og Ingrid Kjerkols saker et slags lite indisium på at altfor mange skriver master uten å være spesielt interessert i verken fag eller tema, men for å få det klistret inn i CV-en?
Etter hva jeg har skjønt fikk Borch karakteren D på masteren hun ser ut til å ha jukset på. Karakteren D skal bety noe slikt som akseptabelt, men med vesentlige mangler. Det er en fin måte å si dårlig på i akademiske termer. D for dårlig.
Alle som har sett og hørt Borch, enten man er uenig eller enig i hennes politiske syn i forskjellige saker, skjønner at vi har med en oppegående dame å gjøre. Karakteren hun fikk på masteren forteller lite og ingenting om verken kunnskapsnivå eller personen, utover akkurat det tema hun leverte oppgave om.
Jeg vet ikke hvorfor hun fikk D, men det er nærliggende å tro at verken interessen var stor eller at tiden strakk til for å levere en skikkelig god oppgave. Men master har hun likevel ment at hun må ha. Det er hun neppe alene om.
Master har blitt business. Du kan bestille deg en på internett, kaste deg inn i kvernen og komme ut på andre siden med en master. Så kan du gå til arbeidsgiveren din og si at du har master og at nå bør du gå opp i lønn, likegyldig av hvilke arbeidsoppgaver du har.
Er det dette som driver nasjonen fremover? En haug med femtiåringer som tar master ved siden av jobben? Eller unge studenter som karrer seg igjennom fordi «du må ha master i dag»? Jeg tror ikke det. Jeg tror vi som samfunn er langt bedre tjent med å bruke ressursene i høyere utdanning på dem som virkelig brenner for det. Ikke gjøre det til et krav for alle som sitter bak en pult.
Selv doktorgrader er nå blitt så vanlige at selv de som har en sliter med å finne seg jobb. Det er så mange at det ikke finnes ressurser til å følge dem opp og sette dem i arbeid. Dette er altså folk med den høyeste utdanningen som er å oppdrive i Norge. Når vi ikke finner bruk for dem, er noe alvorlig galt. Da svikter vi både dem som har brukt så mye tid og ressurser på egen utdanning og oss selv som går glipp av denne kompetansen.
Kanskje vi skal overlate akademiske utdannelser til dem som brenner for det, og slutte å kreve det overalt? Da må også arbeidsgivere og private masterfabrikker roe reka her.
Det blir selvfølgelig både for enkelt, og helt galt, å si at man ikke lærer noe av å ta master, at det ikke er noen vits og så videre. Det er ikke det som er poenget heller, men når man ser utbredt juksing slik som vi har sett her, og master er blitt en slags industri, bør vi stille spørsmål ved om dette er noe «alle» må ha? Masteren bør jo ha en konkret funksjon utover lønnsforhandlingene.
Jeg slår et slag for at mastergraden er en svært viktig del av høyere utdanning. Statusen bør gjenreises. De som brenner for å ta den bør få ta den og de bør prioriteres. Resten bør få slippe uten at det hemmer karriereløpet med mindre det er helt påkrevd for jobben.
Arbeidsgivere må slutte å kreve master for stillinger der det overhodet ikke behøves. Rett folk på rett plass er det viktigste for både arbeidsplassen og arbeidstakeren og samfunnet i stort. Jeg hadde neppe fått jobben jeg har i dag om jeg hadde søkt på den med min bachelor på CV-en.
Sandra Borch har uten å ville det slått et viktig slag for at de som får D på masteren, med juks, fremdeles kan være svært dyktig. Det må derfor være fullt ut mulig og akseptert å ha viktige, ansvarsfulle jobber uten en halvhjertet, BI-master mellom skinkene.