Kommentar: Takk for at du gidder, Robert

Det er nettopp hans ukuelige handlekraft som er den utslagsgivende faktoren for at Buktafestivalen eksisterer.
leder

Man sitter her litt redd og frynsete på en søndag, post Buktafestivalen. Gråværet kjennes fint. Det er godt med litt kald bris og at lyset er dimmet ned, etter at sart polarhud har blitt utsatt for det skrudde fenomenet finvær i tre dager. Tre dager med festival tar uansett på. Man blir så avgjort ikke yngre med årene.

Det er gledelig å kunne lese at Bukta går med overskudd igjen. Jeg visste rett og slett ikke at de hadde slitt så mye som de har de siste årene. Tromsø trenger Buktafestivalen. Ikke til forkleinelse for noen andre som får det til å skje noe på kulturfronten, men Bukta er virkelig noe for seg selv.

Når festivalen bader i sol, sånn som det har vært i år, er det virkelig ingen andre festivaler det er hyggeligere å være på. Området er så eksotisk at det er til å gni seg i øynene av.

Man står og ser rocklegender levere fabelaktige konserter, med speilblankt hav i bakgrunnen, der det ligger masse fritidsbåter og vaker, noen store cruiseskip sveiper forbi, og digre passasjerfly kommer seilende inn mot landing på Langnes, over hodene våre. Jeg sto og tenkte på det på lørdag da jeg så Raga Rockers, at dette, dette er faen meg det kuleste stedet å være på jorda akkurat nå. I hvert fall om man liker rock, og det gjør man jo.

Det er mange som skal ha æren for at Bukta har blitt den tunge, kulturelle institusjonen i Tromsø som den er, og det handler overhodet ikke bare om musikk. Hele teamet som står bak er en bra og spissa gjeng, løftet opp av hundrevis av frivillige, disse navnløse heltene og heltinnene som løper som gærne rundt på området for at du og jeg skal ha det helt topp.

Og den sjømatprofilen til festivalen er så kul at jeg blir helt mør inni meg av å tenke på det. Boknafesk (servert fra en sjark med navnet «Teddy», for å hylle Sverre Kjelsberg, og servert fra staute karer i sydvest), fesk & potedes, bacalao, tørrfisk, kvalburger og utdeling av varme fiskekaker til sultne festivalgjengere på vei hjem. Jeg kan ikke få sagt sterkt nok hvor kult dette er. Sjømat, øl og rock. For en helt fantastisk treenighet av et slagord.

Likevel er det viktig å vite hva som er fundamentet til Buktafestivalen – en brennende interesse for rock. Det er én mann som har meislet dette ned, og det er Robert Dyrnes. Det kan godt hende at noen andre hadde laget en annen festival (vi har jo, og har hatt flere) om ikke Robert hadde kommet til byen, men det hadde blitt annerledes.

Jeg er kanonsikker på at Robert selv vil avfeie dette, og febrilsk prøve å dele æren med mange andre, men da tar han i så fall feil. Det er Robert Dyrnes som er den egentlige grunnen til at vi i dag har Buktafestivalen, dette dropset av en festival i havgapet.

Jeg har kjent Robert siden midten av 90-tallet da jeg drev platesjappe, og han bodde i Alta. Han pleide å komme innom sjappa, spa opp sjutommere, i særdeleshet norsk, og sitte i timevis ved lyttestasjonene. En sann rocknerd. Og vi traff selvsagt tonen (jeg har nok også en eller annen diagnose), med utveksling av fakta og tips. Da han senere flyttet til Tromsø, skulle det bli svært betydelig for byens musikkmiljø, i hvert fall for den som er fremført med gitar, bass og trommer.

Etter at byen hadde ligget brakk i mange år, satte han sammen flere samleplater under navnet «Yellow Snow» (jepp, etter Frank Zappa-låten «Don't Eat the Yellow Snow Suite»), der den gang ukjente band og artister fikk debutere på plate. Mange av disse er i dag etablerte artister med musikk som levebrød. Og han arrangerte konserter med dem. Senere begynte han å booke på klubben Kaos, og deretter på Studenthuset Driv. Nå har han pinadø også startet platesjappe med kona, og våre roller er byttet.

Opp gjennom årene har våre veier krysset mange ganger. Vi har gitt ut skiver sammen, vi har sendt band til hverandre, og vi har kranglet. Robert kan virkelig være en gjenstridig jævel, en urokkelig stabeis, og han blir rasende for kritikk, for eksempel hvis jeg kritiserer Bukta-programmet, som det har hendt at jeg har gjort. Men dette har jeg ingen problemer med, for det som gjelder når det kommer til slikt, er at du har lov å fyre deg opp, du kan være forbanna og du har rett til å bli lynings, så lenge du bare ikke sitter og klager, men faktisk også gjør noe.

Det vrimler av folk som bare klager, som ikke utretter en dritt, som lever og ånder for å rakke ned på andres arbeid, men som aldri selv legger to pinner i kors for å skape noen verdens ting. Verdien av deres klager er lik null. Men Robert får ting gjort, og det er nettopp hans ukuelige handlekraft som er den utslagsgivende faktoren for at Buktafestivalen eksisterer.

Det gjør at man har kunnet traske ned i fjæra og se Iggy Pop, Monster Magnet, Witchcraft og Patti Smith. Som gjør at det er et alkoholfritt, gratis familiearrangement hver lørdag ettermiddag under festivalen, som gjør at man kan gå rundt på området og klemme på folk man kjenner og skåle med kjæresten.

Nå kommer han ut med bok også, Robert. Det er ei bok med en total oversikt over alle Tromsø-relaterte artister som har gitt ut noe på plate. For et helt utrolig kult, uselvisk og kulturhistorisk dritviktig prosjekt. Jeg gleder meg til å lese den og lete etter mangler i den, bare for å irritere ham. Men det skal altså virkelig bli en fryd å få den mellom hendene. Og jeg håper folk forstår hvor viktig det er at noen gjør noe slikt.

Så takk for at du gidder, Robert. Og for at du valgte å bo i akkurat denne byen. Uten deg hadde Tromsø vært en betraktelig kjedeligere by.