Kommentaren

Har #MeToo-opprullingen gått for langt?

Kampanjen mot seksuell trakassering har tiltatt i kraft etter hvert som den ene bransjen etter den andre har fått sin ukultur avslørt.

Illustrasjon: Odd Klaudiussen 

leder

Kjente skuespillere, komikere, journalister og politikere blir hengt ut, og noen av dem mister sågar jobben. Nå har det gått for langt, hevder noen. «Jeg tør snart ikke klemme noen lenger», sier de. Samtlige av dem er menn på min alder, eller «som pusher 50», slik hip-hop-erne i Karpe Diem ville beskrevet dem.

Det er åpenbart aspekter ved #MeToo-kampanjen som er problematiske. Rettssikkerheten og fraværet av gråsoner, er to av dem. I noen tilfeller har folk mistet jobben uten noen form for rettssak eller mulighet til å forsvare seg.

Hvorvidt det er mer bak enn de beskyldningene som når avisene, vites ikke, men flere av sakene har i alle fall fått dramatiske konsekvenser for de beskyldte, uten noen åpenbar form for rettergang. Igjen tar jeg forbehold om at det kan ligge mye mer under overflaten.

Sosialantropologi-professor Runar Døving mener imidlertid at renselsesprosessen er et gode: «Jeg tenker at vi norske menn har godt av å bli behandlet som ei skyldig gruppe. Nå får vi også føle hvordan det er å være muslim eller innvandrer, og bli dømt for alle andre menns handlinger. Vi blir sett på som potensielle overgripere i kraft av vårt kjønn, ikke som enkeltmennesker i en rettsstat. Det er ille. Men erfaringen har vi godt av», skrev Døving i Dagbladet 5. desember.

Nå tror jeg vel menn som ikke lider av «klåfingersyndromet» føler seg verken skyldige eller forhåndsdømte, men det er nå så. Uansett vitner omfanget av det som har blitt rapportert under #MeToo-avsløringene om at man ikke bare kan feie problemet vekk.

Det er en ukultur i en rekke bransjer. Den er knyttet til menn med makt. Og denne ukulturen har vi nå muligheten til å gjøre noe med.

Utgangspunktet for #MeToo-opprullingen kan på sett og vis sies å være Donald Trump, og opptaket hvor han skryter av at han trakasserer kvinner seksuelt, og at de godtar det fordi han er kjendis.

Hvordan han selv etter noe slikt likevel kan bli valgt til president, er et mysterium. Og det mysteriet holder for så vidt FBI-sjef Mueller på å finne ut av i disse dager, men det er en helt annen sak.

Seksuell trakassering har foreløpig ikke fått noen konsekvenser for presidenten. Ei heller kan det sies å ha rammet republikanernes senatorkandidat i Alabama, Roy Moore. Ennå. Dette til tross for at tafsebeskyldningene har kommet fra en rekke hold, og overgrepene hadde skjedd med jenter helt nede i 14-årsalderen.

Like bra har det ikke gått med filmprodusenten Harvey Weinstein, som med sine snuskhummer-eskapader fikk en hel filmverden til å reise seg i protest.

En rekke andre har forsvunnet i dragsuget etter opprøret, deriblant berømte skuespillere som Kevin Spacey og Danny Masterson.

Andre bransjer har fulgt opp, ikke bare i USA, men i en rekke land, også Norge. I tur og orden har skuespillere, platebransjen, servitører, jurister og mediebransjen tatt et oppgjør med seg selv. Ingen kan vel komme og hevde at det i seg selv har vært et problem.

For enkelte begynner #MeToo likevel å bli ubehagelig, og i en del Facebook-kretser reagerer man ved å latterliggjøre eller karikere reaksjonene, samtidig med at man fremstiller mennene som beskyldes som de egentlige ofrene. Dette er ren tåkelegging av debatten.

La oss bare avlive det først som sist: Den eneste grunnen til at noen synes det begynner å bli ubehagelig, er at de har tilbøyeligheter som gjør at det er grunn til det. Man trenger ikke forklare folk når det bikker over.

Alle vet hvor grensene går, og for dem som fortsatt måtte lure, er det ingen fare å klemme noen, med mindre det samtidig innbefatter et uønsket, kraftig tak rundt rumpa.

De siste 30 årene har man fått bukt med ukultur på en rekke andre områder, både i arbeidslivet og ellers. Da jeg gikk på barneskolen, visste vi om menn i nærmiljøet som gjentatte ganger hadde forsøkt å lokke unge gutter og jenter med på seksuelle aktiviteter. Dette var noe lokalmiljøet visste om, uten at noe ble gjort.

Eneste mottiltak den gang var å gi ungene formaninger om at de måtte holde seg unna dem. I dag ville lignende pedofile forsøk øyeblikkelig blitt rapportert, og mennene fengslet.

Selv om jeg skal vokte meg for å trekke sammenligningen mellom de to oppgjørene for langt, tror jeg #MeToo også er en strengt nødvendig renselsesprosess, som er til gode for hele samfunnet.

For å sitere en kompis: «At problemet har eksistert helt siden #MeToosalem betyr ikke at man skal la være å ta tak i det.»