Det er derfor vi ser på skrekkfilm og bekmørke dokumentarer, og leser bøker om brutalitet, drap og Fandens oldemor. Men vi velger selv når vi vil skru av og døyve smerten med lett underholdning eller andre avbrekk. Nettopp denne distansen mellom faenskapet og de virkelige livene våre er det som gjør oss i stand til å konsumere det.

Når det skjer i vår egen bakgård, er det ikke like gøy lenger.

I uka vi har lagt bak oss har NRK, med sine enorme redaksjonelle og økonomiske ressurser, vist oss hvor mye verdi det kan ligge i lisenspengene, ved å lage knallbra journalistikk som avdekker deprimerende og sjokkerende svikt i samfunnet vårt. Ikke bare i bakgården, men også midt blant oss.

Den første saken er om alle som begår selvmord mens eller etter de er under behandling av det psykiske helsevesenet. Tallene var allerede høye, men en forskningsrapport NRK har fått innsyn i viser at situasjonen er betydelig verre enn antatt.

Siden 2008 har 1910 mennesker i Norge tatt livene sine enten mens de har vært innlagt eller nylig har blitt utskrevet etter omfattende behandling. To tusen mennesker på ti år. Ett menneske annenhver dag. Pasienter som er under psykisk helsevern.

Det er begredelige og alarmerende tall som er vanskelig å ta innover seg, noe NRK har hjulpet bra til med, ved å snakke med flere av dem som er direkte berørte.

Man kan bli matt av mindre. Antall sengeplasser ved psykiatriske helseinstitusjoner er bygget kraftig ned i Norge, noe som er en villet og bevisst politikk. Ideen er at folk som blir psykisk syke skal behandles kjapt og sendes hjem til sine respektive kommuner. Såkalte pakkeforløp er innført, et system som ser flott ut på papiret, men som har betydelige utfordringer. For annenhver dag tar noen under behandling livet sitt.

Det som er bra med pakkeforløpene er at det ligger en garanti om å få hjelp, men problemet med slike pakker er at de er fryktelig vanskelig å tre nedover hodene på pasienter og pårørende, der hver og én av dem har en unik og forskjellig bakgrunn, erfaring og grad av psykisk sykdom. Og annenhver dag tar noen under behandling livet sitt.

Ideen om å gjøre behandling av psykisk syke mennesker om til matematikk og pakker er i beste fall høyst problematisk, og det vil overraske meg om ikke det psykiske helsevesenet på sikt vil miste folk med tung kompetanse, når flere av disse vil føle at de blir pålagt krav de ser er direkte faglig uforsvarlige.

Det er en grunn til at disse folkene; leger, psykiatere, psykologer, sykepleiere osv. valgte å jobbe nettopp i disse jobbene. Og disse heltene og heltinnene går likevel på jobben sin hver bidige dag, året rundt, med en bitter visshet om at det annenhver dag er noen under behandling som tar livet sitt. Uten deres heltemodige innsats hadde tallene vært enda verre.

Når man i tillegg hører festtaler om «den gylne regel», der det loves en økt satsing på psykisk helse i forhold til somatikken, og ser at dette i praksis ikke skjer, er det liten grunn til å være optimistisk. Jeg synes det er vanskelig å skjønne dette. At dette overhodet kan skje med våre egne folk rundt oss.

For det er ikke ett eller to tilfeldige tilfeller. Det skjer ustanselig, som ei fæl kvern, annenhver dag.

Om ti dager har sannsynligvis fem nye mennesker rundt oss tatt livene sine, mennesker som altså er innlagt, eller er under behandling, for psykiske problemer. I tillegg har vi alle de andre, de som ikke får hjelp, som ikke engang har fått livene sine pakket inn i en pakke, og som bare dør og dør og dør og dør, av egen vilje. Jeg blir oppriktig sliten av å tenke på det.

Psykisk sykdom er ikke spesielt sexy. Det er mer åpenhet enn før, men det er fortsatt svært skambelagt og tilslørt av tabuer. Og de som rammes er, av naturlige årsaker, ikke spesielt gode på å organisere seg og lage protestaksjoner i gatene og i sosiale medier.

Dette gjelder i høyeste grad folk som er alvorlig psykisk syke og sitter i fengsel. NRKs «Brennpunkt» denne uken, som dokumenterte at sterkt psykotiske mennesker – som burde bli behandlet og hatt tilsyn 24/7 – sitter på isolasjon, var direkte ubehagelig å se på. Bare isolasjon i seg selv, som straffemetode, enn si behandlingsmetode, er et eget tema for en kommentar verdig. Ordet tortur rinner meg i hu.

Bildene og lydene som fløy rundt i TV-stua hjemme var helt bisarre. Man skulle tro det var en filmatisering av forhold under middelalderen, men det er altså slik enkelte fanger i Norge lever i dag. Nå, mens du leser dette. Ære være de fengselsbetjentene og ansatte som står på og prøver å utgjøre en forskjell, det er virkelig ikke dem jeg vil livs, men at dette skjer i Norge i 2018, at det er cirka 160 innsatte med psykose i norske fengsler, er vanskelig å begripe.

For det skal vel ikke være sånn? Nei, det skal det ikke.

Å se helseminister Bent Høie og justisminister Tor Mikkel Wara svare på NRKs spørsmål etter dokumentaren var forstemmende. Ja, dette dreier seg om folk som er dømt for de mest bestialske forbrytelsene, men så lenge det er et bredt flertall på Stortinget og i folket om at vi ikke straffer folk som ikke er tilregnelige i gjerningsøyeblikket, og heller gir dem behandling, må samme tankegang ligge til grunns når folk blir sjuke under soning, noen sågar som en direkte følge av isolasjon under soningen.

Da må de heller få hjelp fra flinke fagfolk, så de ikke skader fengselsansatte, seg selv eller samfunnet. Det som skjer nå er direkte uverdig, og flere ganger under den fæle dokumentaren måtte jeg minne meg selv på at dette jeg ser på nå, det skjer i Norge, mens jeg sitter og ser på.

Det disse to vidt forskjellige sakene fra NRK viser, kunne man skrevet bindsterke verk om, både i form av fagbøker, rapporter og endeløse kommentarer. Men de har ett fellestrekk. Psykisk syke mennesker i Norge har et dårligere helsetilbud og et dårligere rettsvern enn dem som er friske eller somatisk syke. Og noe av grunnen er det vi som utgjør samfunnet som sådan som er medansvarlige for.

Jeg ønsker heller ikke noen heksejakt her. Det er ingen tjent med. Og jeg vet at det høres forbanna pompøst, svulstig og klisjéfylt ut når jeg sier at hver og én av oss må ta deler av ansvaret her, fordi psykisk sykdom og selvmord er noe vi som fellesskap dessverre fortsatt har altfor stor berøringsangst for. Så da får jeg heller leve med å levere pompøse og svulstige klisjeer.

Men jeg står heller ute i vinden og brøler svulstige og pompøse klisjeer, enn å gi opp og falle tilbake i taushet og oppgitthet, der man bare trekker på skuldrene og konstaterer at vi er helt på ville veier. For det har vi ikke lov til. Ikke noen av oss.