Er det riktig å la pasienten være gissel i en lønnskamp?

leder

Luftambulansetjenesten er i ferd med å utvikle seg til en farse, men i den opphetede debatten kan det likevel være fornuftig å minne om et grunnleggende prinsipp man aldri burde bryte.

Det er forståelig at det har blitt bråk. I snart 30 år har selskapet Lufttransport FW drevet luftambulansen i Nord-Norge. For ikke lenge siden tapte de anbudsrunden i konkurranse med Babcock Scandinavian Air Ambulance, som skal overta ansvaret etter 1. juli. Drøyt 100 ambulanseflypiloter går en usikker fremtid i møte.

De ansatte frykter at de vil miste jobbene, eller må fortsette med langt dårligere lønnsbetingelser i det nye selskapet. Protestene deres får blant annet støtte fra UNN. Nå presses helseminister Bent Høie (H) for å få anbudsrunden opphevet.

Kampen mot anbudsbeslutningen foregår på to plan: Gjennom arbeideraksjoner og hardkjør mot Marianne Telle.

Lufttransport, som i alle år tidligere har greid brasene, sliter plutselig med å levere de tjenestene selskapet er forpliktet til, ettersom ansatte slutter og mange er sykmeldte.

Det siste skjer i et slikt omfang at det ikke kan betraktes som annet enn en gå-sakte-aksjon. Situasjonen minner om da alle flygelederne for noen år tilbake var syke samtidig.

Ettersom de luftambulanseansatte, som legene, politiet og militæret, ikke har streikerett, er dette en måte de likevel får protestert på. Det er bare at hvis de andre instansene hadde opptrådt på lignende vis, ville det haglet med beskyldninger om «uansvarlighet» og at man «tar folket som gisler».

Pilotene i Lufttransport er nå i en situasjon hvor de må søke på jobb i Babcock. En slik aksjon kan neppe sies å være noen god søknad.

Man skulle tro ansvarspulverisering gjorde at man ble ansett som mindre skikket for en jobb, likevel argumenteres det for at Lufttransport, på grunn av bråket, bør beholde ansvaret for luftambulansene.

Enden på visa kan se ut til å bli at Babcock må tre støttende inn med ett fly allerede nå, slik at man klarer å holde tjenesten gående.

I tillegg har noen begynt et råkjør for å svekke styreleder i Helse Nord og administrerende direktør i Bedriftskompetanse AS, Marianne Telle. Hevngjerrigheten, etter tapet av PCI til Bodø, gjør at trykket mot henne blir ekstra stort. Og målet skyr som kjent ingen midler.

Inne på Facebook-gruppa «Folkeaksjon for å beholde dagens luftambulanseflytilbud»,anklages hun blant annet for rolleblanding og sågar korrupsjon. Påstandene om inhabilitet og rolleblanding ble imidlertid raskt dementert av det regionale helseforetaket, samt Sykehusinnkjøp og Luftambulansetjenesten.

Helse Nord har også påpekt at ingen tilbydere hadde blitt omtalt i saksdokumentene, og at det ikke forelå noen innstilling i saken. Mandag meldte Telle seg likevel inhabil i alle saker som dreier seg om Luftambulansetjenesten og krisen der, ettersom Bedriftskompetanse har et løpende oppdrag på vegne av BSAA.

Det er hardt å svelge at Helse Nord-direktører med to millioner kroner i årslønn skal bestemme at anbudet går til et selskap som tilbyr pilotene 265.000 mindre i lønn. Urimeligheten betyr likevel ikke at anbudspraksisen totalt bør forkastes, slik Gunnvald Lindset, leder i Rødt Nordland, foreslår.

Uansett hvor lite man måtte like det, er anbudsrunder med og kontrollerer at prisene Staten eller kommunene betaler for innkjøpte tjenester ikke galopperer ukontrollert i været.

At pilotene i luftambulansen i dette tilfelle blir skadelidende, er beklagelig, men det betyr likevel ikke at man skal risikerer liv i kampen for høyere lønn.

Enkelte linjer bør simpelthen aldri krysses. Å gamble med folks sikkerhet, er en slik.

For folk i distriktene er ambulansefly eneste redning når krisen er ute. Det tar like lang tid å kjøre mellom Finnmarks to sykehus, som mellom Bergen og Oslo, så det er innlysende at bil ikke er noen fullgod erstatter.

Det er naturlig at folk blir engstelige når det er deres egen sikkerhet som står på spill. Og denne sikkerheten er til syvende og sist regjeringen og Bent Høie ansvarlige for.

Vi er nå i en nasjonal beredskapskrise. Det må Høie & co ordne opp i – uansett hvor problemet i utgangspunktet kommer fra.