Når man stemmer over hvem som skal bestemme over kvinnekroppen

Fredag går irene til urnene for å stemme over om de skal innføre retten til selvbestemt abort. Tre dager senere markerer vi her hjemme at det er 40 år siden det ble innført i Norge.
leder

Der nesten hele resten av Europa har tatt steget vekk fra at gamle religiøse idealer skal være en rettesnor for stat og samfunn, betaler kvinner i Irland prisen for den katolske kirkes verdier og dype røtter i det irske samfunnet. Landet har så streng abortlovgivning at ikke engang incest eller voldtekt er grunn nok til at kvinner får avslutte et svangerskap.

Det er enkelt å sitte i Norge og riste på hodet over at et annet vestlig, europeisk land kan ha så brutal lovgivning, når vi innførte retten til selvbestemt abort 30. mai i 1978. Men det er ikke mer enn fire år siden det politiske Norge ble snudd på hodet, da KrF og regjeringa foreslo å innføre en reservasjonsrett for leger, slik at de kunne reservere seg mot å henvise til abort hvis det strittet mot deres moralske kompass.

Saken fikk fram forskjellene særlig internt i Høyre, hvor man tydelig så splittelsen mellom den liberale og konservative fløyen av partiet. Forslaget ble heldigvis vraket til fordel for et kompromiss som ikke svekker kvinners rett til selvbestemt abort, men ikke før Erna Solberg hadde rukket å omtale motstanden mot forslaget som «litt spesielt». KrFs Dagrun Eriksen kalte det for «egoistisk og pinlig», da tusenvis av mennesker demonstrerte 8. mars under fanen «nei til reservasjonsrett».

Tidligere i vinter vedtok Aust-Agder Frp at kvinner selv bør dekke alle kostnadene knyttet til abort, fordi kvinner må «ta konsekvensene av handlingene en gjør, og man vet hva konsekvensene av ubeskyttet samleie er».

I det samme partiet har flere tatt til orde for å utrede «juridisk abort», altså at mannen skal kunne si fra seg alle plikter og rettigheter knyttet til et barn. Med andre ord er det ikke folk som skal ta ansvar for sine handlinger, men kvinner. Det er samtidig viktig å understreke at ingen av forslagene har fått grobunn i større deler av Frp.

Kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp er ikke noe vi noensinne kan ta for gitt, så lenge det finnes krefter som mener at staten eller kirka er bedre egnet til å ta beslutninger om deres kropp og liv. Det ser vi i Irland. USA tynges også av det samme alvoret. Vi får ofte høre argumenter om «sorteringssamfunn», hvis vi tillater abort på enkelte grunnlag. Men det dette til syvende og sist handler om, er kvinners rett til å bestemme over egen kropp.

I Irland er det i dag grunnlovsfestet at et foster og kvinnens liv er likeverdige. Det gjør at kvinner må reise til utlandet for å avslutte et svangerskap. Siden 1980 har 170.000 kvinner reist fra Irland til Storbritannia for å ta abort.

Resultatet er at det skaper et klasseskille mellom dem som har økonomiske og psykiske ressurser til å reise utenlands.

Denne saken stikker dypt i det irske samfunnet. På den ene siden står de katolske og erkekonservative kreftene som vil fortsette å trykke kvinner ned, og som stempler jenter og damer som har gjennomført abort som «mordere». På den andre siden står den yngre og mer liberale delen av samfunnet, som i størst grad vil påvirkes av lovgivningen.

Pave Frans, hvor moderne og frittalende han enn er, snakker den dag i dag om prevensjon som et onde. En lovendring om retten til selvbestemt abort kan blir det første, siviliserte og nødvendige steget mot et samfunn som bryter med dogmene til en religion der ikke en eneste kvinne besitter en eneste viktig posisjon.

Irske statsborgere bosatt over hele verden reiser denne uka hjem for å avlegge sin stemme, og deler reiseplanene sine i sosiale medier under emneknaggen #HomeToVote.

Selv om meningsmålingene viser at ja-siden har et knapt flertall, har de siste årene vist oss at det ikke finnes noen stor trygghet i meningsmålinger før valg eller folkeavstemninger.

Dette er en avstemning som kan få enorm og direkte påvirkning på enkeltmenneskers liv. Annen politikk virker fort uviktig i et samfunn hvor kvinner ikke får bestemme over sin egen kropp. Derfor håper jeg at vi lørdag kan våkne til et Irland som har tatt et skritt inn i fremtiden – og som forkaster sine religiøse idealer som burde vært lagt igjen i middelalderen.

Irland snakkes sjeldent om som «et land vi ikke liker sammenligne oss med». La oss håpe at det blir desto mindre grunn til det etter de har sagt sin mening fredag.