Ferietid er synonymt med heftige krangler i de fleste familier. I alle fall hvis man skal tolke rushet av par som søker hjelp hos familieterapeuter mot slutten av den ublide årstiden. Men mange av problemene kan løses med enkle grep, påstår de.

Ta en «time out», anbefaler psykolog Eva Tryti. «Ofte er man stresset og irritabel i starten av en ferie, fordi man er overarbeidet og bruker tid på å lande», forklarer hun. Dette virker selvfølgelig for en sedat fyr som meg. Kona mi er imidlertid av en totalt annen oppfatning.

For noen år siden startet ferien min en uke før hennes, hvilket ville si at jeg bare var i huset og slappet av. Da hun kom hjem etter en strevsom dag, spurte hun hva jeg hadde bedrevet. «Ingenting», svarte jeg, som sant var. Å lage en kopp te og plugge i laderen til Ipad’en for minstemann teller liksom ikke.

«Hva?!? Men kunne du ikke i det minste klipt plenen, hengt opp klærne og lagd middag?», spurte hun. «Jammen, jeg har jo ferie», prøvde jeg meg. «Når hadde du tenkt at du skulle få tid til plenklipping, da? Du rekker det jo aldri når du jobber», spurte hun retorisk. «Og hadde du tenkt at klærne skulle begynne å råtne før du fikk hengt dem opp?», la hun til. «Vel, øh …»

Selvsagt hadde hun et poeng, men samtidig tok hun riv ruskende feil, noe parterapeuten heldigvis nå har gitt meg ryggdekning for å si. Alt hun ba meg om å utføre var nettopp av tingene som gjør at det blir stress i en periode som handler om å stresse ned. Og for øvrig liker kona mi aldri middagen jeg lager, så den var for så vidt grei å droppe uansett.

Et annet råd parterapeutene kom med var å sørge for å ha litt alenetid. Jeg er ikke så overbevist om at det er så lurt. Denne sommeren begynte min bedre halvdel ferien en uke før meg, og i tillegg til nyklipt plen, strøkne klær og middag, hadde hun selvsagt satt i gang noen prosjekter for å oppgradere kåken. Et par hagemøbler var bestilt, i tillegg til en svær designdings til å henge klærne på. Alt jeg trengte å gjøre var «bare» å hente og montere.

Montere?!? For de fleste høres det ut som en smal sak, men for en som er født med tommeltotter selv på tolvfingertarmen, betyr det en runde med pusting i papirpose og gråt i fosterstilling før man i det hele tatt kommer i gang. Jeg har null selvtillit på området, og oppgaven ble forvansket ytterligere av at det samme dag var invitert en rekke mennesker over på middag.

Fem timer hadde jeg til rådighet, og selv om jeg et par ganger nesten ga opp, var alt likevel på plass fire og en halv time senere. Til og med uten overflødige hull i veggen eller uopprettelige skader på møblene. At oppgaven ville tatt de fleste andre en snau time, får heller være. Selv støvsugingen var jeg omtrent ferdig med innen de første gjestene ankom, så ting gikk mer eller mindre på skinner.

Da jeg dagen etterpå forsøkte å ymte frempå om hvorfor prosjektene på død og liv måtte i gang på en dag som i utgangspunktet kunne vært stressfri, svarte hun bare: «Hvilken dag skulle vi ellers få gjort det?»

Der jeg mangler tiltak på hjemmefronten, evner ikke hun å slappe ordentlig av. Da hun gikk ut i barselpermisjon, tre uker før fødselen, resulterte det i et oppussingsprosjekt i leiligheten som involverte maling av både tak og vegger. Simpelthen fordi hun ikke hadde noe å bedrive.

Huset vi kjøpte i Tromsø var spesielt blinket ut for at vi ikke skulle trenge å gjøre noe som helst før vi flyttet inn. Likevel fikk hun i sin friuke for seg at det meste måtte renoveres likevel innen møblene var på plass, hvilket ville si at vi måtte bo på en byggeplass i månedsvis.

Jeg skal være den første til å innrømme at resultatet i begge tilfellene ble langt bedre enn det hadde vært. Likevel vet jeg at hvis det kun hadde vært meg der, ville tiden heller ha blitt brukt til å slappe av.

Jeg vet ikke hva som er verst – at hun har alenetid hjemme og lager store oppussingsplaner som gjerne involverer meg, eller at jeg har det, og konstant blir påført dårlig samvittighet fordi jeg velger å bruke ferien til det den var tiltenkt?

I barndommen var jeg en gang sammen med familien på en særdeles stressende campingferie i Nord-Sverige, en tur verken barn eller foreldre satte særlig pris på. Situasjonen ble heller ikke hjulpet av konstant høljeregn og et telt som var satt opp over en maurtue. Det andre lærerparet vi ferierte sammen med var heller ikke fornøyde, og særlig mannen ga uttrykk for at tålmodigheten var tynnslitt når det gjaldt konas gnåling.

Det var da han ga meg med det bevingede rådet: «Hvis du gifter deg, gutt, så sørg for at det ikke blir med et kvinnfolk».