Leder:

Kommune uten magemål

Tromsø kommune skal i disse dager behandle et forslag om et nytt kunstfond. Samtidig er det økonomisk krise i kommuen.
leder

Det kan virke som om Tromsø kommune har tatt seg kunstneriske friheter i elendighetsbeskrivelsen av egen økonomi. For nå har de plutselig råd til å opprette et nytt svindyrt kunstfond.

Samtidig som pleie og omsorgssektoren blør, skal kommunes kulturkomité onsdag behandle et forslag om å opprette et kunstfond i kommunen, hvor én prosent av alle investeringer til bygg, anlegg og uteområder skal settes på fondet. Hvis administrasjonen og politikerne får det som de vil, kommer kommunen til å kjøpe kunst for 22 millioner kroner gjennom fondet de neste tre årene.

Allerede brukes mellom 0,5 og 1,5 prosent av alle investeringer i kommunen på kunst og utsmykning av offentlige bygg. Det er mye penger. Dagens ordning er på ingen måte ideell, og får noen uheldige utslag. Den tar ikke høyde for hva bygninger skal brukes til, kun hva de koster. At det er større behov for utsmykning på et sykehjem enn en idrettshall er en fremmed tanke med de strenge kommunale retningslinjene.

Verken dagens ordning eller det foreslåtte fondet er gode løsninger for kommunens økonomiske situasjon. Og løsningen med et nytt kunstfond er både dyrere og mer byråkratisk enn dagens ordning, ettersom det i tillegg til å opprette fondet, er planlagt å ansette en kunstfaglig rådgiver for å koordinere fondet. Det stikker nok i magen blant overarbeidede helsearbeidere som må jobbe overtid for å få turnusen til å gå rundt etter kommunen innførte kjempekutt, når de ser at de ikke får flere kollegaer, men at kommunen tar seg råd til å ansette en kunstrådgiver.

Saken blir ikke bedre om man ser på politikernes begrunnelse for opprettelsen av fondet. Hensikten er nemlig «å styrke Tromsø som den arktiske kulturhovedstaden». Millionene sitter som kjent løst når «arktisk»-begrepet klaskes på dyre kommunale planer. Man kan jo lure på om helsearbeiderne i kommunen bør begynne å omtale seg som «arktiske helsearbeidere» for å få både økte midler og en saftig lønnsøkning.

Det er ikke enkelt å bli klok på Tromsø kommune. I det ene øyeblikket er det økonomisk krise, og kommunetopper frykter å havne på Robek-lista om man gjennomfører den vedtatte investeringsplanen som krever at man bruker penger man ikke har. I det neste øyeblikket tar de seg gjerne råd til å doble antallet kommunikasjonsansatte, de velger de dyreste alternativene når parker skal bygges, og de opptrer som storkakser som med den største selvfølgelighet foreslår å bevilge seg selv et kunstfond.

I neste omgang kan de jo opprette «Arktisk kompetansesenter for mangel på måtehold», når de først er i gang.

Mens Frp kategorisk avviser forslaget, klarer Arbeiderpartiets gruppeleder Jarle Heitmann å styre sin begeistring. Det er bra, og hvis politikerne mener alvor med å få styr på økonomien må man prioritere kjerneoppgavene til kommune, før man tar seg råd til å opprette luksusfond.

Det er likevel nødvendig å minne Heitmann på at han og flertallet av kommunestyret – inkludert de fleste borgerlige partiene – stemte for å opprette et slikt fond i 2017 – bare at de da ønsket å bruke en enda større prosentandel av investeringene på kunst. Administrasjonssjefen skal ha honnør for at hun har foreslått å begrense størrelsen på fondet, selv om hun burde sagt som sant er, at kommunen ikke har råd. Heldigvis er det ennå ikke for sent for politikerne å snu.

Vi er blant kommunene med mest gjeld i hele landet, og hele seks prosent av kommunens inntekter går rett til banken. Blant landets største kommuner har Tromsø størst kostnader knyttet til renter og avdrag.

Flere av byens ledende politikere i posisjon har ytret frustrasjon over at innbyggerne i byen ikke forstår hvor anstrengt det økonomiske handlingsrommet i kommunen er. Det er nettopp slike dyre kommunale retningslinjer og økt byråkratisering som torpederer tilliten til kommunen.

Man kan ikke undervurdere symboleffekten av slike saker. Samtidig som det er bred enighet blant alle byens politikere om at det brukes for mye penger i kommunen, kan man ikke ukritisk opprette det som kanskje blir Nord-Norges største kunstfond.

Skal politikerne ha noen som helst form for troverdighet som seriøse forvaltere av kommuneøkonomien, med et snev av respekt for folks skattepenger, bør de skrinlegge dette luksusfondet snarest. Folkets dom vil ikke være nådig over politikere som tar seg råd til å være kakser mens svært sentrale oppgaver står ugjort.