Man snakker ofte om voksesmerter når bedrifter eller tenåringer utvikler seg for kjapt, og dette skaper problemer. I Venstre lider de i stedet av krympesmerte, som følge av det dramatiske fallet på meningsmålingene, som regjeringssamarbeidet har kostet dem.

Venstre er på ingen måte de eneste som har opplevd slikt. Alle mindre regjeringspartier går på en slik smell, der de for å få lite grann innflytelse får unngjelde i folks anseelse.

Fra å være partiet man først tenkte på når det gjaldt miljøvern, har de nå blitt en slags miljøvernvits.

Miljøvern har dårlige kår når man er i regjering med de to mest olje-pro partiene, Høyre og Frp. Folk ser ut til å ha glemt at Venstre og KrF var grunnen til at vi ikke fikk konsekvensutredning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Sponheim gikk av som Venstre-formann etter en mislykket kampanje for å garantere at de ikke fikk Frp i regjering. «En stemme til Venstre er ikke en stemme til Frp» er et slagord partiet for lengst har skrotet. I praksis har en Venstre-stemme blitt en reell stemme for å beholde Frp i regjering, selv om de blånektet febrilsk på dette under sist valgkamp.

Venstre truet for noen år siden med å saksøke dem som hadde lagd en falsk valgplakat med påskriften: «Hvis du vil ha Sylvi Listhaug som integreringsminister, bør du stemme Venstre». I dag forbigås dette i stillhet. Siv Jensen fikk sågar tale på Venstres landsmøte i 2018. Dette falt, naturlig nok, mange i partiet tungt for brystet.

Det føles som en uendelighet siden nå, men SV var i samme uføret etter en periode som lillebror i en rødgrønn regjering. Som opposisjonsparti blomstrer de imidlertid godt. Siste Tv2-måling viser 8,8 prosents oppslutning for partiet. Det beste på svært lenge.

Venstre hadde sjokkerende lave 2,5 prosent på samme måling. Det er da diskusjonene rundt ledelse i partiet starter. Opprørerne krever at Trine Skei Grande går av som leder, og stadig flere henger seg på.

Skei Grande har opplevd en del brottsjø, men har foreløpig greid å sette sjøbein. Hun overlevde en påstått #MeToo-avsløring med store oppslag rundt en ti år gammel hendelse med en 17-åring.

Hun overlevde også en feide med partikollega Abid Raja, som hun overfor et regjeringsmedlem fra et annet parti påsto var «ute etter å ta henne», mens Raja lyttet på over høyttaleren. Etter å ha beklaget, kom nye avsløringer om at hun hadde sagt at Rajas problem er «æreskultur» og «bakgrunn fra Pakistan». Også dette overlevde hun.

Hun kjørte i tillegg sololøp for å sikre KrF i regjering, og høstet intern kritikk for dette.

Under regjeringsforhandlingene ble det så dårlig stemning at Skei Grande forlot møtet.

Forrige måned ble det kjent at hun har kalt den populære Venstre-ordføreren Alfred Bjørlo for «psykopat» og omtalt stortingsrepresentant Ketil Kjenseth som «han homoen». For å sitere Statsministeren: «Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene».

Disse episodene blir ikke ødeleggende, så lenge ting ellers går greit. Er man imidlertid halvannen prosent under sperregrensa, starter murringa. Og den kommer fra mange hold.

Selv om Skei Grande i utgangspunktet er fra Overhalla, har hun blitt Oslo-kvinne til gagns. På bygdene har partiets oppslutning lidd, som følge av at de har fridd for mye til byvelgerne. I Kvæfjord sliter de sågar med å få stilt liste, i og med det dramatiske frafallet.

I storbyene er det snarere samarbeidet med Frp som skaper problemer. Tidligere kunne folk stemme Venstre, heller enn Høyre, som samarbeidet med «fæle» Frp. I dag har dette argumentet falt bort.

Det sannsynlige utfallet er at Trine Skei Grande må gå av som leder. Når misnøye går over i revolt, kreves ofte noens hode på et fat.

Hun har vært hundre ganger bedre enn sin forgjenger i kulturministerposten, men det kommer ikke til å spille noen rolle i nåværende situasjon. 2,5 prosents oppslutning er simpelthen for dårlig.

Som i fotballsammenheng vet man at det er lettere å bytte ut treneren, enn hele laget, når resultatene går en imot. Samme prinsippet gjelder her, selv om det på ingen måte er bare hennes skyld at tallene er som de er. Hovedforklaringen ligger nok i den evige forbannelsen småpartier opplever som regjeringspartner. Bare spør SV.

Et bytte vil nok først og fremst bidra til at de sinte stemmene stilner. At en avgang blir positivt for regjeringssamarbeidet, er høyst tvilsomt. At det kommer til å redde oppslutningen til partiet, er enda mindre sannsynlig.

Også er det ikke til å komme fra at Venstre strengt tatt ikke har noen god, åpenbar arvtaker til lederstillingen.