Til tross for kampanjer, høyere utdannelsesnivå, en mer globalisert verden og et mer opplyst samfunn, pipler det fortsatt opp rasistisk slagg som rammer folk, også i Norge.

Dette gjelder også i idretten, og også i den største av dem alle, fotballen. I 1976 kom den gambiske spilleren Saihou Sarr til den daværende toppklubben Mjøndalen, som den første kjente mørkhudete spilleren i norsk fotball. Sarr ble møtt med utilslørt rasistiske tilrop fra både hjemme- og bortesupportere, og historiene fra den gang, med de tilhørende slagordene som ble ropt mot ham, er nesten vanskelig å fatte i 2019.

Etter et høyt antall offensive kampanjer fra både enkeltstående klubber og Norges Fotballforbund (NFF), skulle man kanskje tro at en hadde ryddet vekk dette svineriet fra norske tribuner, 43 år etter Sarrs trasige opplevelser. Lagene i de øverste divisjonene har spilt med «Mot» på draktene sine, som et eksplisitt opprop mot mobbing, herunder også rasisme. Det er også bare få år siden alle kampene startet med at samtlige spillere viste et rødt kort til publikum, med slagordet «Norsk fotball gir rødt kort til rasisme».

Likevel har vi ikke lyktes helt, da tilropene fortsetter å piple ut fra publikummere. Da TIL møtte erkerivalen Bodø/Glimt til sitt sedvanlige «Slaget om Nord-Norge» for ei drøy uke siden, ble det registrert rasistiske tilrop i form av samehets fra noen få Glimt-supportere mot enkelte Tromsø-spillere.

De tre supportere det gjaldt ble identifisert og er nå utestengt fra alle klubbens kamper og arrangementer ut 2020-sesongen, altså ut neste sesong. Dette viser at bodøklubben tar uvesenet på alvor, og markerer med dette en blank nulltoleranse for rasisme. Det er glimrende og forbilledlig av Bodø/Glimt og et eksempel til etterfølgelse.

I kjølvannet av denne episoden har det også blitt gjort andre tiltak av Glimt, da tenning av noen bluss under samme kamp har skapt diskusjoner rundt sikkerhet på tribunene. Denne diskusjonen skal vi la være et internt anliggende mellom Bodø/Glimt og NFF.

Det kan være verdt å minne om at rasisme ikke bare er uønsket på norske fotballtribuner, men overalt ellers i samfunnet også. Det er sågar forbudt etter norsk lov. Straffelovens § 185 er en paragraf som forbyr diskriminerende eller hatefulle ytringer rettet mot noens hudfarge, etnisitet, religion, livssyn, seksuelle legning eller funksjonshemning, og snart femti år etter er det tydelig at paragrafen fortsatt er nødvendig, da hets mot både homofile og etniske minoriteter beklageligvis ikke er eliminert.

Fotball og annen idrett engasjerer, og selv om man er erkerivaler og snakker om «hatoppgjør» og «bitre fiender» er det lov å forvente at folk oppfører seg innenfor både lovverk og sunn fornuft.

Derfor er det både modig, nødvendig og bra at Bodø/Glimt, midt i en spennende strid om seriemesterskap, tør å ta denne kampen i full offentlighet, mot et knøttlite mindretall som ikke klarer å oppføre seg, og som – dessverre – dermed ødelegger for både klubb, idrett og samfunn.