Kommentaren

Ropstads politiske tungetale

Først ble julen truet av IKEA. Nå er menneskeverdet truet av miljøbevegelsen. Våre verdier er sannelig under press for tiden.
leder

Man skulle tro det var nok av reelle utfordringer å ta tak i, om man var partileder og satt i regjering. Man skulle også tro det var nok av fiender og motstandere man kunne bryte meninger mot i et stadig mer polarisert, politisk klima. For KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad er det ikke nok. Derfor lager han seg heller nye fiender han kan veive sitt svovelstinkende, kristenkonservative flagg mot.

Under KrFs landsstyremøte rett før helga hadde han talt til sine egne disipler om hvordan det kristne menneskesynet er under angrep. Slikt fungerer helt sikkert glimrende i interne sammenhenger. Man kan dra litt ekstra på, slå av eller gi ekstra guffe for en kjenning, for å skape engasjement, liv og røre. Å bygge opp et felles fiendebilde er ofte en god strategi når man skal samle troppene.

Revet ut av denne konteksten ser og høres det ganske annerledes ut. Derfor ble det stor, ufrivillig underholdning da partilederen gjentok budskapet under NRKs «Politisk kvarter» onsdag morgen. Man kunne kanskje tro, det er jo viktig å være sterk i trua, at Ropstad ville moderere seg når publikummet utvides til de som er generelt politisk interesserte, og attpåtil foran en programleder og en opponent. Da skulle man tro at han hadde tenkt seg om.

Og kanskje hadde han det også. For her skulle budskapet hamres inn med slegge. Kort sammenfattet var det slik:

• Menneskeverdet trues
• De kristne verdiene er under press
• Noen mener menneskeliv ikke har noen egenverdi
• Noen prøver å gjemme religionen i det offentlige rom
• Noen mener menneskeliv er ikke mer verdt enn dyreliv

Og noen har skylden. De skyldige, disse noen, er [moralsk pekefinger rett opp mot himmelen, før den senkes og pekes rett frem, med tiltagende trommevirvel i bakgrunnen]: Miljøbevegelsen!

Den videre debatten med MDG-leder Une Bastholm er en av de mest absurde vi har hørt her til lands, iallfall der en partileder fra et regjeringsparti er hovedsanger.

Mens både Bastholm og programleder Astrid Randen forsøkte å få mer klarhet i hvor denne frådende paranoiaen kom fra, skrudde en stadig mer rørete Ropstad seg mer og mer ned i kvikksanden av egen retorikk.

Man kan si mye om de mest aparte deler av miljøbevegelsen, noe særlig Sp har begynt å bli ganske god til, med et applauderende Frp halsende etter.

Ingen skal kødde med kjøttet vårt (alle kan spise akkurat så mye kjøtt de vil)! Ingen skal påføre oss bilskam (ingen snakker om bilskam)! Vi vil ha oss frabedt at noen andre skal bestemme hva vi skal spise på julebordet (du bestemmer selv hva du skal spise på julebordet, noe de som ikke vil ha kjøtt strengt tatt også må få lov til)! Vi skammer oss ikke over å bruke produkter laget av petroleum (det gjør ingen andre heller).

Mye av denne aggressive krigen mot festbremsende miljøaktivisme er overdreven. Og det er også en rekke eksempler på tåpelig symbolpolitikk foran viktige og reelle miljøsaker og -utfordringer. Men at miljøbevegelsen setter dyreliv foran mennesker er jaggu nytt, selv også for de mest ekstreme aktivistene i miljøkampen.

Une Bastholm hørtes lettere sjokkert ut over Ropstads rabiate utsagn mot både hennes eget parti og miljøbevegelsen som sådan. Med rette, må en kunne si. Det hjalp ikke hans resonnementer nevneverdig at han prøvde å eksemplifisere dem med «Jeg har lest masse eksempler i Europa». Han sauset så det hele sammen med Kinas ettbarnspolitikk og et underlig sleivskudd om aktiv dødshjelp.

Da Ropstad prøvde å få den retoriske arken – for å holde meg til en terminologi han kjenner – på rett kjøl ved å komme med det han kalte «en filosofisk tilnærming», var det total grunnstøting og forlis. Filosofien gikk ut på at han vet om folk i USA som heller ville ha reddet hunden sin enn et menneske, om det kom en buss kjørende og man bare kunne redde én av dem. Og derfor skal man altså passe seg for blant andre MDG.

Det må ha vært en belastende seanse for alle som liker å kalle seg filosofer. Hadde Sokrates blitt vekket til live, hadde han skyndet seg å helle nedpå et nytt beger med gift.

Man kunne saktens høre musene som pilte fra det synkende skipet, som synker ned mot dypet under sperregrensa. Det var politisk tungetalebabling for åpen scene. Å filosofere i politiske debatter ved å ta i bruk eksempler fra hva gærninger i USA mener, for å skvette menneskefiendtlig galskap på sine politiske motstandere i Norge, er en pussig øvelse vi forhåpentligvis slipper å høre mer av på partiledernivå de neste årene. Hvis ikke kommer nok velgerne, de som er igjen, forlate KrF i enda høyere tempo enn de har gjort de siste årene.

Det er dessuten vanskelig å skjønne hvem det er Ropstad forsøker å appellere til, men det kan tyde på at han forsøker å fiske etter stemmer i et politisk farvann hvor folk som ikke synes KrF er kristent og moralistisk forarget nok oppholder seg. Og der er det ikke mange å hente. Politiske ideer er ikke sikret evig liv, bare for at man filosoferer og tror på dem.