Så får man heller leve med å bli kalt naiv eller politisk korrekt. Det er en kostnad jeg er villig til å ta.

Den såkalte flaggermuseffekten har vist oss én gang for alle at verden, altså naturen, tar lite hensyn til juridiske nasjonalstatsgrenser mennesker har kranglet og kriget seg fram til å sette på flate papirmodeller av terrenget. Det er jo nettopp dette som kjennetegner og karakteriserer en pandemi, at den nådeløst sprer seg fra land til land.

Mens vi har levd våre beskyttede liv på toppen av verden og velferdsstigen, har ordet pandemi knapt vært i bruk i dagligtalen. Begreper som «pest eller kolera» har man måttet forklart til barn hva egentlig betyr. Spanskesyke og svartedauden er uten tidsvitner. Tuberkulose tok i perioden 1890 til 1960 livet av en kvart million nordmenn, og de fleste som har fått det etter dette, ble smittet før 1950 eller kommer fra andre land i verden der de fortsatt sliter med sykdommen.

Det er fortsatt rundt to millioner mennesker, knapt halve Norges befolkning, som dør av tuberkulose hvert år. Men det er ingen kollektiv frykt her på berget. Sykdommen er for de aller fleste bare et begrep fra fortiden. Det er knapt en visshet hos folk flest om at den fortsatt eksisterer.

Ebola og svineinfluensa skapte litt panikk, men den var kjapt over, og vi kunne igjen konsentrere oss om å diskutere kommune- og fylkesgrenser, latteren til Senterpartiets leder, svenske tilstander og de urettferdige avstemmingsmetodene under Melodi Grand Prix, gryteferdige vitser til Nytt på Nytts «Ukas viktigste saker».

På kort tid har vitsene blitt erstattet av et reelt alvor som brer globalt om seg. Paradokset i alvoret er at de fysiske grensene blir hardere enn før, fordi man etter beste evne er nødt til å forsøke å hindre at mange blir smittet samtidig. Ikke bare landegrenser, men også ned til hver enkelt husstand og arbeidsplass. Lockdown og eksplosiv, kontrollert massearbeidsledighet med uoversiktlige og potensielt voldsomme følger for mange av oss.

Midt oppi dette er det noen som har det betydelig verre, attpåtil i vår egen verdensdel. Et felles opprop fra 19 tidligere statsråder ber så om at de mest utsatte her, et begrenset antall enslige mindreårige og barnefamilier i Moria-leiren på Lesvos, hentes til Norge. At vi gjør vår lille skjerv. Tyskland har gjort det. Luxembourg har gjort det. Det er, for ordens skyld, snakk om et sted mellom 20 og 30 personer.

Bildene fra leiren er knapt til å tro. Gråtende barn som vasser tett sammen i søppel, gjørme og sanitære forhold som er livstruende. Rapporter fra fortvilte og desperate frivillige og helsearbeidere er så rystende at man nesten ikke orker å ta det til seg. Det er ikke mangelen på tørrgjær eller Antibac-kluter til iPhonen som er øverst på lista. Så det å redde et lite knippe mennesker herfra, nå som dugnadsordet er så på moten igjen, virker opplagt.

Man kan selvsagt si at dette bare er symbolpolitikk, at man ikke løser den reelle krisa, at man heller burde hjelpe dem der de er osv., men for de få menneskene man da, tross alt, vil hjelpe, antar jeg det er snakk om mer enn bare symbolikk. Det handler sågar om noe så gammeldags som omsorg for dem rundt oss, og da ikke bare vår egen nabo.

«Midt i den verste økonomiske krisen verden har sett siden 1930- tallet er det altså dette KrF og Venstre er opptatt av. Mens hundretusenvis av nordmenn blir permittert og tusenvis av norske bedrifter kan gå over ende. Ikke engang da er det på tide å sette Norges interesser i sentrum», smalt det tørt og syrlig i innledningen på en post fra Facebook-kontoen til Frps Sylvi Listhaug.

Jon Helgheim, Listhaugs partifelle og arvtaker som innvandringspolitisk talsmann, går enda lenger i ordbruken. «Dersom dette blir gjennomført må vi bruke enorme ressurser fra helsevesenet og andre aktører, for å behandle asylsøkere […] Det er uansvarlig og uredelig å bruke koronakrisen til å hente asylsøkere til Norge», skriver han opprørt på Facebook. «Uansvarlig og uredelig», altså. Å hjelpe et titalls komplett uskyldige unger fra et sant helvete i vår egen verdensdel.

Samtidig meldte Per-Willy Amundsen i samme sosiale medium, man skulle nesten tro de var samkjørte, at «Globalismen er død». Med både emoji og et bilde av en pin med det norske flagget konkluderer han med at Norge har gjort seg for avhengig av andre land, og da særlig Kina (for øvrig landet hans eget parti for inntil kort tid siden kurret lydige rundt leggene på for å få solgt etnisk norsk oppdrettslaks til).

FN er visstnok også et kjempeproblem. Da er det sikkert en god trøst at Donald Trump, som Amundsen selv lanserte som seriøs kandidat til Nobels fredspris, nå trekker all hjelp til WHO. Skikkelig modig og politisk ukorrekt antiglobalisme av edleste merke der, altså. Og en tøff og uredd finger i trynet til naive tullinger verden rundt som kjemper for å løse noe i fellesskap.

Normalt ville Frp truet med å trekke seg fra regjeringen i protest. Nå må de heller true med å trekke seg fra Stortinget, om trangen til fordums trasshet skulle krible. Heldigvis kan Høyre og Arbeiderpartiet berolige dem med at de slipper. Sistnevntes motforestilling mot å hjelpe her er nemlig tilstrekkelig til at det er sikret flertall på Stortinget mot å hjelpe dem, hvor vondt det enn gjør i den lydige grasrota i partiet.

Det er fullt legitimt – og ditto akseptert – å være kritisk til både innvandring og bistand. Du kan beviselig sitte i regjering å være det. Og det er helt greit, akkurat som det er greit å mene det motsatte av Stortingets flertall. Demokrati, kalles det. Men å karakterisere andres lyst til å hjelpe folk som har det enormt mye verre enn oss for uansvarlig og uredelig må likevel være en slags rekord i skivebom, både hva angår timing og humanisme.

Partiet som ble dannet på ryggen av slagordet «til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» burde jo også reflektere over det faktum at det er nettopp offentlige inngrep og penger fra skatter og avgifter som nå gjør oss i stand til å håndtere denne globale krisen bedre enn de aller fleste. Og det er fellesskap, solidaritet og omsorg for de mest utsatte som er hele ryggraden bak alle tiltakene folk mer eller mindre samler seg rundt nå, lokalt, nasjonalt og globalt.

Forskningsmiljø verden over jobber nå på spreng sammen, på tvers av landegrenser, etnisitet, religioner og politisk ståsted, for å bekjempe viruset. For i praksis er det alle mot én nå. Menneskeheten mot viruset. Det er faktisk første gang i vår historie som art at alle individene står samlet om én felles fiende, der fienden er definert som den samme, og alle individene kjenner til trusselen.

Det fordrer en forståelse om fellesskap på kryss av landegrenser. Ikke at hver nasjon kryper inn i hvert sitt skall i panisk frykt for såkalt globalisme, hvor politisk korrekt det enn måtte høres ut.