Senterpartiet har i lang tid svevet på en sky av økende popularitet. Forklaringene på dette er mange, og er nok en god blanding av andre partis handlingslammelse og vingling i viktige symbolsaker, en dyktig, karismatisk og allestedsnærværende partileder og en gryende skepsis og motstand mot sentralmakta i kjølvannet av tvangssammenslåinger av kommuner og fylker, politireform osv.

Senterpartiet er også dyktige på å være tidlig ute å postulere meningene sine når en sak treffer offentligheten. Dette ligger i partiets DNA, og er en vesentlig årsak til at de landet over besitter et antall ordførere som er betydelig flere enn partiets oppslutning som sådan skulle tilsi. Etter et brakvalg i 2019 på 14,4 prosent ble de sittende med over 130 ordførere, nesten førti prosent av sjefspostene.

Også Sp-politikere fra Troms har vist mye av den samme resoluttheten i betente og aktuelle saker. Da kampen om Nord-Norgebanen, litt ut av det blå, ble en het potet i kommunestyre- og fylkestingsvalget, var Sp kjapt ute med å ta eierskap i saken, til tross for at de i partiprogrammet var like avventende som Arbeiderpartiet. Sandra Borch var raskt på pletten og flagget saken, og satte krav til sentrale myndigheter.

I Tromsøs lokallag er situasjonen ganske annerledes. Marlene Bråthen har gjort det til noe av en kunst ikke å mene noe om noe, og i hvert fall i betente saker som splitter befolkningen og kommunestyret. Det er en rød, enn si grønn, tråd over det hele.

Under valgkampen var det umulig å få Bråthen til å si hvem Sp ville søke makt sammen med etter valget. Hun var konsekvent avvikende til ethvert spørsmål rundt dette, og da det uhyre jevne valgresultatet forelå, var det nettopp Sp og Bråthen alle måtte sitte og vente på før man fikk en avklaring i hvor byens politikks vei videre skulle stakes.

Da den opphetede debatten om lukkede oppdrettsanlegg fikk mye lokal og nasjonal oppmerksomhet, var de andre partiene klare på hvor de sto, mens Ap var splittet på midten. Senterpartiet, som inngår i samarbeidserklæringen, og hadde forhandlet til seg varaordførerkjedet, ønsket i november i fjor ikke å si hvor de sto i saken.

Det kunne man i det minste forstå, ettersom partiet ville gå der de fikk mest gjennomslag for politikk og posisjoner.

Men at varaordføreren ikke vil fortelle hvor hun står i politiske saker før de skal behandles i kommunestyret er svært merkelig, og en overraskende og merkverdig lite åpen linje å legge seg på.

På onsdagens kommunestyremøte skal Arctic Center-planene behandles, og til Senterpartiets stemmeforklaring sier Bråthen følgende til iTromsø: «Vi ønsker at stemmene våre skal representere Senterpartiets mening, og vi er ganske delt. Noen er for prosjektet, og noen er mot».

Hva hun selv mener om saken, nekter hun derimot å røpe, selv etter at Senterpartiet har avholdt både medlemsmøte og gruppemøte om saken.

Politikk er å mene. Det er å gjøre prioriteringer og å fordele goder og byrder. Og det er å være åpen om egne standpunkt, slik at velgerne kan bli kjent med hva politikerne står for, så de kan gjøre opplyste valg. Derfor fremstår Senterpartiets og Bråthens linje som temmelig uforståelig.

Vi har en varaordfører i Tromsø som har nærmest har gjort det til en egen kunstform ikke å mene noe i offentligheten om saker som har vidtrekkende konsekvenser for kommunen og byen; det være seg enkeltsaker med stort engasjement blant befolkningen eller grunnleggende klargjøringer for hvor partiet står politisk når man går til valg.

Der de fleste andre partier og politikere ikke kan understreke nok hvor tilhenger de er av åpenhet, virker det som om byens varaordfører har lagt seg på motsatt linje. Det er høyst besynderlig.