Vi lever i noen underlige tider. Selv i et av verdens mest bemidlede land opplever stadig flere av oss at jobbene og den økonomiske tryggheten smuldres opp. Folk ser sine livsverk rase sammen, og til tross for at vi er en nasjon med masse penger på bok, vil konsekvensene bli store for mange. Mange av oss må snu og vende på kronene i tiden som kommer.

Samtidig, i en fjern galakse, mange symbolske millioner lysår unna, er det åpenbart betydelig bedre stemning. I den tvangssammenslåtte fylkeskommunen Troms og Finnmark lar de seg nemlig ikke stagge av festbremsende pessimisme. Det blir jo så dårlig stemning av slikt, og det koster å være kar, så da kan man ikke spare seg helt til fant heller.

Den tvangssammenslåtte fylkeskommunen er virkelig et absurd stykke politisk reisverk. Fylkesordfører Ivar B. Prestbakmo (Sp), som sammen med fylkesrådslederen er den første sjefen, og sjefen over alle sjefer i den nye fylkeskommunen, gjentok gjennom hele fjorårets kommunestyre- og fylkestingsvalg at han og Senterpartiet gikk til valg på å oppheve tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark.

Dette tullet skulle sannelig bort og vekk om de fikk bestemme. Fordyrende og unødvendig fjolleri folket selv rister på hodet i forakt av. Hver fjerde velger som deltok i valget svarte med å gi dem sin stemme, og dermed et fritt mandat til å peise på for å ta omkampen og få reversert regjeringen og sentralmaktas upopulære vedtak om tvang.

Den folkelige forankringen til sammenslåingen er mer eller mindre fraværende, og det ble lovet omkamp om den sittende regjeringen blir kastet høsten 2021.

Tvangsekteskapet har vært like lite lykkelig som alle andre forhold, der noen ytre autoriteter tvangssmir noen uvillige parter sammen i hymens lenker. Bare det å finne et nytt navn ble en umulighet, og i skrivende stund er det ikke engang laget et nytt fylkesvåpen for å symbolisere det ulykkelige forholdet.

Budsjettet som skal vedtas i juni kommer til å bli en sammenhengende og pinefull vandring i Jammerdalen, med gråt og tenners gnissel. Innsparinger og kutt vil ramme alt fra skoleungdom til samferdselsprosjekter som fergeforbindelse til veiløse samfunn osv. Lista vil bli både vond og fæl.

Heldigvis er det noe man har overskudd av, så ikke en sammenslåing oppleves utelukkende fordyrende og unødvendig. Slår man noe sammen, vil det ofte bli noe man vil ende opp med å ha to av. Ordførerkjeder, for eksempel. I dag har man to, men det trengs jo bare ett. Her kunne man vurdert flere løsninger.

Fylkesordføreren kunne valgt å bruke ett av dem, og for ikke å tråkke noen på tærne (det er jo lite som vekker mer glede, harme og emosjoner hos fotfolket enn utformingen av maktsymboler for lederpersoner i fylkeskommunen) kunne han vekselvis brukt de gamle kjedene annenhver måned, sånn for den symbolske likevektens del.

Man kunne også bestemt seg for å beholde ett av dem, og så få noen frivillige til å smelte, lime eller tape på det manglende våpenskjoldet fra det andre fylket. Det er jo, tross alt ikke engang ett samlende fylkesvåpen i dag. Da hadde man også kunne lagt det andre ut på QXL, eBay, FINN eller www.fylkesmerch.com og fått noen sårt tiltrengte midler inn i kassa. Disse vrimler det, som kjent, ikke av fra før.

I stedet har man valgt en tredje og mye rausere variant, iallfall sett med maktas egne øyne. I dokumentene for det som så elegant kalles «Konkurransegrunnlag for fylkesordførerkjede Troms og Finnmark fylkeskommune» har de likevel satt en kostnadsramme på 200.000 kr (pluss moms) for kjedet.

Dette gjentas flere ganger i dokumentene. «Tilbud som overstiger vil ikke bli vurdert», understrekes det strengt og bryskt hele tre ganger. Skikkelig knallhardt. Ikke en krone mer, folkens!

Man kunne kanskje ventet til etter valget 2021, siden en reversering da vil gjøre dette nye kjedet til en kvart million helt overflødig. Men fylkeskommunen, som jo er kjent for å ha massiv fortgang i systemet når det kommer til byråkratiske avgjørelser, har åpenbart ikke tid. Kjedebrevene er satt i sving. Her skal det kjedes.

Det er sikkert også motiverende å ha hengende et symbol rundt halsen, på det man først og fremst er satt av sine velgere til å jobbe mot. Slik sett kan det være en god investering i indre motivasjon og påminnelse om hva og hvem man er, og hvilket mandat man jobber både for og mot. Skal man lage fylkesomelett, må man saktens knuse noen budsjettegg.

Senterpartiet feirer i disse dager at partiet er 100 år. I de siste årene er det ingen som har vært en mer plagsom og hissig veps i rommet for regjeringen. Som en distriktenes og utkantens Braveheart har Trygve Slagsvold Vedum ristet og rystet sentralmakta, og han har talt folkets og nasjonalstatens sak sett med et blikk helt uten å være tilsmusset av kaffe latte, og med et tankegods fullstendig ukorrumpert av Løvebakkens klør.

Men de er glade i ordførerkjeder der i gården, og straks de kjenner ferten av glinsende bling-bling, blir det vanskelig å motstå. Ordførerkjeder, enten de symboliserer kommunal eller fylkeskommunal makt, er Senterpartiets kryptonitt. Straks noen vifter med dem, forsvinner prinsipper som dugg for sola, som på ei urnorsk sæter en dampende het sommerdag.

I det som kalles «tidsplanen for gjennomføring av konkurransen» om kjedet, skal fylkesordføreren selv innvie kjedet på fylkestinget den 8. desember 2020, altså under et år før stortingsvalget. Det blir sikkert taler, gruppebilde og stor bløtkake laget av norsk melk fra norske kyr.

De fineste julegavene er som kjent de man gir seg selv, og i særdeleshet om noen andre betaler. Da får man som regel det man ønsker seg, og man kan sågar bevilge seg en gave som både er hard og blinkende. Det er så vakkert.