– Det ligger an til null prosent i lønnsoppgjør i 2020. De 1,5 prosentene vi fikk på statsbudsjettet er allerede brukt opp. Dette er veldig enkelt, vi har ikke rom for lønnsøkning i 2020, uttalte kommunens stabssjef, Oddgeir Albertsen, under forrige kommunestyremøte.

I så måte er det både klokt og riktig av politikerne samtidig å redusere egne lønninger og godtgjørelser, for å vise de ansatte at kommunens situasjon også får konsekvenser for de øverste beslutningstakerne. Det er, tross alt, kommunestyret som er ansvarlig for kommunens økonomi.

Prognosene for Tromsø kommunes økonomi er nedslående. 200 stillinger må reduseres i løpet av året for å holde budsjett, viser tallene fra økonomirapport 1. Antakeligvis er realitetene enda dystrere, ettersom estimatene knapt har tatt hensyn til de økonomiske etterdønningene av korona-krisen.

Det er ikke noen enkel oppgave å kutte i byråkrati, når nesten enhver leder vurderer sin egen suksess basert på vekst og økte rammer. På samme måte som politikere beviser hvor opptatte de er av et saksfelt ved å vise til hvor mye større bevilgninger de har gitt, mens hvor effektivt pengene blir brukt sjeldent er et tema.

Saken blir ikke enklere av at alle er enige om at utgiftene må reduseres, samtidig som protestene kommer høylytt så raskt konsekvensene begynner å materialisere seg. Det er likevel slik at mange av kostnadsreduksjonene som gjøres vil få konsekvenser for innbyggere, de ansatte i kommunen og langt på vei de fleste kommunale tjenester. Spørsmålet nå er ikke om vi må reduseres utgiftene, men om det skal gjøre vondt nå, eller om det skal bli enda verre senere.

Regjeringa har gått fra å ha et budskap om at kommunene skal kompenseres for konsekvensene av korona-krisen, til at det er urimelige bortfall av inntekter og konsekvenser som skal kompenseres. Hva som regnes som urimelig er et åpent spørsmål, og kommunen må derfor forberede seg på enda tøffere prioriteringer i årene fremover.

På kort sikt kan man kutte i både skole og kultur, slik politikerne gjør. Og vi har kommet til et punkt hvor det nok er nødvendig, selv om dette er sektorer som har holdt seg til sine budsjett. Elefanten i rommet er helse- og omsorgssektoren. Det er her overforbruket har økt over mange år, og det er her kostnadene må komme under kontroll hvis vi skal kunne se lyset i enden av tunnelen.