Det finnes en del gamle biler med sjarm – biler det pusses på og som sirlig ivaretas. En kjøretur i en slik bringer mer mental lindring enn det den flinkeste psykolog kan gi, og man føler seg på sett og vis som en tradisjonsbærer, der man ærbødig cruiser bortover stripa. Bryderiet med å bytte en viftereim eller vindusvisker i ny og ned oppveies på mange vis av den veltilfredse følelsen av å kjøre farkosten.

Det er dessverre ikke alle gamle biler som er sånn. Den jeg tok til EU-kontroll i forrige uke er av den andre typen – dem man hvert år forbanner seg selv over at man ikke for lengst har skrotet.

Suzuki har lagd mange flotte biler de senere årene. Liana er ikke blant dem. Selv logoen er så elendig designet at mange går rundt og kaller den Ciana. Modellen jeg har er den eldste og mest skranglete utgaven.

Den har, som alle andre Suzukier, firehjulstrekk, bare at de i denne modellen har bygd den skikkelig lav under, som gjør at man likevel blir stående fast, selv ved det minste snødrev. Det virker som om de ikke helt klarte å bestemme seg for om de skulle ha en bil som var senket for å være god på landeveien eller en som klarte seg godt i terrenget og vanskelig vær. Kombinasjonen er ganske enkelt forferdelig, i alle fall i tromsøvinteren.

Som du skjønner, var ikke dette noen bil jeg frivillig gikk til anskaffelse av. Det var bare at faren min rett og slett skulle kaste den da han kjøpte seg ny, også skjønte jeg at bytting av clutch var billigere enn å kjøpe et annet, gammelt vrak. Det der med «billigere» viste seg å være en sannhet med visse modifikasjoner.

Bruce Springsteen har skrevet en rekke vakre tekster hvor bilen har vært inspirasjonskilden. En Suzuki Liana er så uinspirerende at selv ikke DDE har ofret den en kreativ tanke – og de har sågar lagd låter om mannerumper. Sier en del.

Man skulle tro at jeg var sånn som ikke brydde meg om hva jeg kjørte rundt i, men jeg har faktisk hatt flere biler jeg kunne betraktes som «stolt eier» av – en nesten ny BMW og, til og med, en 70-talls Rolls-Royce (som rett nok ikke kostet mye, men gjorde voldsomt inntrykk). Jeg har med andre ord skjønt hva bilglede vil si.

Det forunderlige er at disse bilene har jeg kvittet meg med, mens jeg fortsatt sitter igjen med vrakhaugen som frembringer absolutt ingen varme følelser. Tror selv ikke jeg ville fått til å gi den bort. Det er som en spiss en fotballklubb har kjøpt i vanvare, som viser seg å ha ballfølelse som et esel. Man har ikke bruk for ham, men ettersom ingen andre er interessert, er man «stuck» med faenskapet. Og de bare fortsetter å levere null nettkjenninger, år etter år.

Du vet når barn skjemmes slik av hvor de bor at de ber om å bli satt av et par kvartaler unna, slik at folk skal tro at det er bedre stelt enn det er. Slik har jeg det med Suzukien. Jeg har tatt meg selv i å gå forbi og late som om den ikke er min når folk ser meg, for så å løpe tilbake og låse den opp når de er dratt. Hver gang jeg har passasjerer i den, passer jeg på å unnskylde meg med å fortelle at «det var en faren min ville skrote».

Ettersom det er så høy motordur i kupeen, blir man nødt til å skru på musikk for å gjøre turen levelig. Det er kanskje innlysende, men jeg har som du sikkert gjettet ikke giddet å skaffe meg DAB-radio, da jeg hele tiden har regnet med at vraket vil havne på dynga.

Hvis jeg vil høre på radio, er jeg derfor tvunget til å lide meg gjennom rælet som fortsatt serveres på FM-nettet. Snart burde noen sette en stopper for i det hele tatt å kalle sånt visvas for radioprogram. Det får selv malingstørking til å fremstå som et fyrverkeri.

I tillegg er det en CD-spiller, som normalt ville vært en grei løsning. Problemet er bare at jeg for tiden ikke har koden for å få den aktivert, ettersom jeg nok en gang opplevde at bilen hadde gått tom for strøm. Prosessen med å finne den er lang, ettersom jeg hver gang må spore opp bilforhandleren på Finnsnes som opprinnelig solgte den til faderen.

Jeg fikk for øvrig profesjonell starthjelp for å få den til EU-kontroll, men fikk i etterkant en sms fra NAFs Veihjelp om at dette ble siste gang de kom til å hjelpe meg med det samme problemet uten å ta seg ekstra betalt. Noe sier meg at det fremover kommer til å bli dyrt å ha bilen.

Jeg hadde også forberedt meg på at det kom til å bli for dyr reparasjon til at jeg gadd å EU-godkjenne den nok en gang. Der tok jeg feil. Så vidt. Suzukien er en djevel på psykologi, og der jeg garantert ville avfeid å gjøre noe som oversteg fem tusen, la den seg noen overtalende hundrelapper under.

Vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt det, men Suzuki’en havner absolutt alltid rett innenfor grensa hvor man fortsatt tenker at det er verdt det. Noe det i praksis aldri er. Ikke for en sånn usjarmerende kasse.

Den er ungen man setter ut i skogen, men som likevel finner veien tilbake. Den er den irriterende tarmsykdommen man tvinges til å leve med. Den er den grusomme sommerhiten du hater over alt på jord, men som likevel blir gående på «autorepeat» i hodet ditt.

Og du kommer til å se meg kjøre den – lett rødmende – fram til neste EU-kontroll om to år.