Regjeringa har delt ut krisemidler for å støtte opp om lokalt næringsliv i Norges mange kommuner. Midlene ble først delegert til fylkeskommunene, som har fått ansvar for å dele dem videre til kommunene.
Det er i hovedsak to grunner til at midlene ikke deles direkte til kommunene fra regjeringa, men går via fylkene:
Fylkespolitikerne er nærmere kommunene, og burde følgelig ha et bedre grunnlag til å vurdere hvor behovene er størst for ekstra støtte fra et offentlige.
I tillegg har regjeringa et sårt tiltrengt behov for å gi fylkene de oppgavene de makter, etter en mislykket regionreform, hvor få nye oppgaver er delegert ut av hovedstaden.
iTromsø skrev tirsdag om ordfører Gunnar Wilhelmsens reaksjon på at Tromsø kommune kun får 3,3 millioner av potten, noe som utgjør 4,5 prosent av krisemidlene til næringslivet, samtidig som vi har over 30 prosent av befolkninga i fylket. Tromsø har også flest arbeidstakere og bedrifter som er rammet økonomisk av korona-pandemien i fylket.
Det ville selvsagt vært urimelig om Tromsø skulle krevd midler tilsvarende befolkningstallet. Fylket har et særlig ansvar for å sørge for gode kår i distriktskommunene i både Troms og Finnmark. Det er det også forståelse for i kommunen.
Men når skjevfordelinga er så ekstrem, bidrar det kun til å øke splittelsen mellom fylkeskommunens vertsby og fylket selv. Dersom fylkespolitikerne ikke klarer å utvise noen form for balansekunst mellom de ulike interessene de skal ivareta, vil resultatet bli at Tromsø-politikerne i større grad kjemper for å få overført oppgaver fra fylket, og for å få et eget ansvar for videregående skoler og kollektivtransport. Det vil være et alvorlig inngrep i ansvarsområdene til fylket.
Om ikke fylkespolitikerne klarer å vise at de tar hensyn til byene i fylket, vil Tromsø-politikerne ha en god sak når de argumenterer for overføring av oppgaver og at fylkeskommunen har utspilt sin rolle. Et politisk reisverk som allerede vakler på leirføtter kan påføres ytterligere rystelser som setter hele konstruksjonen i fare.