På en av årets varmeste dager fant niåringen ut at han ville på kino, så i en svær kinosal med kun to andre skuelystne bunkret vi opp med popkorn og baconsvor for å få med oss «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin». Poden var storfornøyd med filmvalget, og ble svært overrasket da jeg fortalte at hovedpersonene i utgangspunktet var et band, bestående av ekte mennesker.

Filmen fikk på denne måten brakt en viktig del av den midtnorske kulturarven til en ny generasjon. Den var velregissert, hadde et engasjerende plott, var proft animert og hadde fått inkorporert mange av duoens klassikere, men på en måte som virket sømløs og ikke ødela for historiefortellingen.

Det var selvsagt ikke Hollywood-selskaper som Pixar eller Disney som sto bak, men i stor grad trøndersk filmbransje, med trøndersk regi (OK, han ene er fra Brønnøy og bare halvtrønder, men likevel). Filmen viser med andre ord at gode filmer kan lages av miljøer utenfor Oslo.

En tanke som slo meg på vei ut fra Fokus kino var: «hvorfor har ingen lagd en animasjonsfilm basert på Oluf?». Den flåkjefta Arthur Arntzen-karakteren har da drøssevis av historier man kunne bygd filmmanus rundt.

På samme måte som Knutsen & Ludvigsen, er Oluf noe hele foreldregenerasjonen kjenner godt til. Man har fått til å lage et teaterstykke basert på materialet, så hvorfor skulle ikke film være mulig. Og det vil være en perfekt måte å bringe denne viktige delen av nordnorsk kulturarv til neste generasjon.

Hovedproblemet er bare at det i Norge ikke er mulig å lage film av et visst format uten støtte. Hvis ingen støttemidler går til Nord-Norge, vil det simpelthen ikke la seg gjøre å lage spillefilm, barnefilm eller kortfilm her. Og da er det en viktig del av den nordnorske historien forbli underkommunisert.

Et annet problem er at alle fagfolkene man trenger til filmproduksjon blir nødt til å flytte fra landsdelen, ettersom det ikke er nok arbeidsoppgaver innen sjangeren, og da blir det enda vanskeligere å få løftet et prosjekt til et anstendig nivå. Som Viktor Enoksen, en av de mange filmarbeiderne som har måttet flytte sørover uttrykte til iTromsø: «Det blir en ond sirkel hvis man ikke støtter nordnorske produksjoner. Filmene blir dårligere, og neste gang minsker man budsjettene».

Du gjettet det sikkert, men de aller fleste støttemidlene går til Oslo-produsenter. 90 prosent av alle filmmidlene fordeles fra Oslo, og byen stikker også av med mesteparten. Regjeringen ønsker en maktspredning – dette står i filmmeldingen fra 2015. «Sentraliseringen i kulturfeltet har blitt ekstrem. Hvis vi bare går fra 90 prosent bevilget fra Oslo til 80 prosent, ville alle regionene fått doblet midlene, også Nord-Norge. Det blir 15–20 millioner mer», sier Tor Vadseth, daglig leder i Nordnorsk Filmsenter.

Grunnen til at nordnorske aktører ikke får støtte, har ingenting å gjøre med at prosjektene fra Nord-Norge er dårligere. Norsk filminstitutt (NFI) mener imidlertid at de nordnorske produsentene er for små, ifølge daglig leder i Filmfond Nord, Linda Netland. Det er på mange måter ugreit.

«Hvordan skal man få styrket filmbransjen i Nord-Norge, hvis de som forvalter de største summene aldri gir dem muligheten», spør Netland retorisk i et intervju med iTromsø. Nordnorsk filmbransje henger godt etter de andre regionene, hva støtte angår. Filmfond Nord har vært i en lang dialog med NFI og Kulturdepartementet om skjevfordeling av midler. I juni bestemte Kulturdepartementet seg for at fordelingsmodellen for 2021 skal revurderes. I tillegg skal fylkesråd i Nordland møte kulturminister Abid Raja 21. august, for å diskutere nordnorsk filmbransje.

Fordelingsmodellen NFI har utarbeidet, på oppdrag fra Kulturdepartementet, skal, ifølge forskriftene, «sikre en likeverdig behandling i tildelingen av midlene til regionale filmfond». Filmfond Nord og dets eiere Nordland, Troms og Finnmark kom med sterke innsigelser i 2018. De skjønte at modellen ville belønne de som allerede hadde mest. Spådommen har også vist seg å slå til.

I perioden 2016–2020 har det vestlandske mediefondet Zefyr økt med 83 prosent, mens Filminvest i Trøndelag og Innlandet har økt med 111 prosent. Filmfond Nord har derimot hatt en nedgang på seks prosent. Dette forklarer nok hvorfor man har fått til to Knutsen & Ludvigsen-filmer i Midt-Norge, men ingen tilsvarende produksjoner her.

NFI mener at lav produksjonsaktivitet i nord er en av grunnene til at det bevilges færre midler, ettersom midlene gis til fond som klarer å skape mange regionale produksjoner. Samtidig påpeker de filmfondets praksis med å gi ut flere små bevilgninger, i stedet for å satse stort på færre prosjekter. Det mener Netland er selvmotsigende.

«Hadde ikke fondet og regionen brukt utviklingsmidler, ville verken filmene «Slaget om Narvik», «Rabalder», «Ishavsblod», eller «Oskars Amerika» blitt realisert. Alle produksjonene har blitt fulgt opp av Filmfond Nord», sier Netland.

Leder for utviklings- og produksjonsavdelingen i NFI, Lars Løge, er med på at størstedelen av midlene går til Oslo, men påpeker at dette er naturlig, ettersom det er flest etablerte spillefilm- og drama-selskaper der. De to sjangrene har de dyreste filmproduksjonene, forklarer han. Man kommer likevel ikke bort fra at hvis man lar hele potten gå til der det allerede er storproduksjon, kan man like greit legge ned filmproduksjonen i resten av landet. Det kan da ikke NFI ha noe ønske om.

En forutsetning for å få mer midler, er å ha stor regional tilknytning, mener Løge. NFI mener at Filmfond Nord ikke har hatt like stor regional tilknytning som de andre regionene. På meg høres det ut som det skrikes etter en Oluf-film – og kanskje hadde ikke ideen vært så dum heller.

Dette er ikke ment som sutring fra nord om at alle pengene havner innenfor ring 3, det er en enkel forklaring på hvorfor det skjer så lite på filmfronten i landsdelen. En grov skjevhet i fordelingsstrukturen – som ble påpekt allerede i 2018 – er nå med og ødeleggere mulighetene for at nordnorske historier skal bli filmatisert også i fremtiden.

Sånn kan det da ikke være, Abid Raja.