Alle som har engasjert seg i fotballdiskusjoner vet at de alltid ender opp i det man på politikerspråket kaller «what-about-ism». «Å, syns du virkelig han er god? Da har du ikke sjekket han her». Som en slags omvendt «Bukkene Bruse», er det oftest noen som var mye større enn ham, for noen år tilbake.
Hver gang en ny stjerne dukker opp på fotballhimmelen, kommer folk trekkende med at Pelé, Maradona eller Cruyff var enda bedre. Det fine med statistikker er at de kan rive ned de mest flåsete påstandene.
De senere årene har Messi knust mål-, assist-, mål per kamp-, seiers- og driblestatistikkene til alle fordums helter. Bare når det gjelder VM-prestasjoner – hvor Klose topper når det gjelder mål, og Pelé, når det titler – må argentineren se seg slått. Også har slanke-Ronaldo foreløpig 15 flere Champions League-mål, men det kan endre seg raskt – Juventus er som kjent slått ut, mens Barca spiller.
Vi blir raskt våte i øynene når TIL, etter mange år med haltende prestasjoner, plutselig overbeviser. Dessverre har tårene en tendens til å forstyrre virkelighetsbildet litt. Jeg tok en prat med fotballhistoriker og tidligere iTromsø-redaktør, Johnny Hansen, for å få vite hvor gode årets bragder egentlig var. Svaret er nedslående.
Visste du at da «Gutan» spilte i kretsserie A i 1951, vant de 10 seiere av 10 mulige? Det er helt sant. Sammenlignet med dette, har årets TIL-lag milevis igjen før de kan hevdes å være historisk.
Noen vil sikkert komme trekkende med at det ikke går an å sammenligne resultater i vidt forskjellige serier. Hvorfor ikke, lurer jeg på? Et lag kan da bare slå den motstanden de til enhver tid får. Om lagene er gode eller dårlige, vil alltid variere over tid.
Skulle man liksom si at dagens fotball er mer markeringsorientert og det derfor er vanskeligere å score, slik at man kun skulle sammenligne målscorere i moderne fotball? Dette handikappet stoppet i alle fall ikke Messi og Ronaldo. Og skulle man plutselig ha egne stats for når det var 12 og 14 lag i Eliteserien, ikke 16, som i dag?
Fotball forandrer seg hele tiden, så hvis du tok med alle faktorene, ville det ikke være mulig å sammenligne noe som helst. Å vinne samtlige ti kamper i serien er bedre enn å vinne de åtte første – det skulle være liten tvil om det.
Selv i nyere tid har man resultater som gruser det dagens TIL-lag har fått til. I 1980 klarte de 18 kamper på rad uten tap, i 3. divisjon avdeling F/Tito-serien. Det var, rett nok, med fire uavgjorte kamper, men jeg holder fortsatt på at det er mer imponerende.
I 1982 klarte «Gutan» en rekke på 11 kamper uten å bli beseiret – den gang med to uavgjorte, og i 1977 greide de 10 ubeseirede på rad. Den serien ble imidlertid skjemt av hele fire uavgjorte.
Du tenker sikkert at det ikke er så rart at TIL klarte slike seiersrekker, ettersom laget var nede i divisjonssystemet. Vel, la oss se hva TIL har desket opp med i moderne tid:
Da de rødhvite var i 1. divisjon (altså på nivå 2) i 2002 klarte de knallsterke 13 kamper på rad uten tap. Rett nok med fire uavgjorte, men likevel. I Eliteserien er 11 på rad den lengste rekka TIL har greid uten å tape. Det skjedde i 2010, den gang med tre poengdelinger. I 2000 klarte de bare 10 på rad, med to uavgjorte.
Og du trodde kanskje at Isak Aarøen, med sine 15 år og 353 dager var den yngste spilleren til å få målpoeng for TIL? Absolutt ikke. I 1933 var det en åtteåring som scoret hattrick. Nei da, det siste var kødd.
Det som imidlertid er sant, er at en annen Isak, med etternavn Shotland, herjet på banen på 20- og 30-tallet. Han fikk sin debut som 16-åring, og var lagets desidert beste spiller i de 13 sesongene han spilte for «Gutan». Shotland var sentral i å bygge TIL til det storlaget det etter hvert ble i nordnorsk sammenheng. Dessverre endte han livet i konsentrasjonsleir i 1943, bare 36 år gammel.
Poenget mitt er at det har skjedd store prestasjoner på banen før 2020. Hansken er med andre ord kastet, Helstrup. Gå nå ut og vinn 18 på rad, og bli historisk på ordentlig.