Nok en gang måtte ordfører Gunnar Wilhelmsen redegjøre for sine bindinger og habilitet i formannskapet. Bakgrunnen var denne gangen ordførerens rolle i håndtering av Hurtigruten-skandalen, etter at MS «Roald Amundsen» la til kai i Tromsø med et utbrudd av koronaviruset om bord.

Ordføreren har både ledet pressekonferanser med informasjon om kommunens håndtering av saken, deltatt i krisestab og vært på et privat møte med Hurtigruten-direktøren om saken. Sistnevnte har han flere ganger måtte ta sjølkritikk for.

For i tillegg til å være gift med en av direktørene i Hurtigruten, med eierinteresser i selskapet, har ordførerens selskaper ved flere anledninger drevet forretning med cruisegiganten.

Allerede da ordfører Gunnar Wilhelmsen ble innstilt som ordførerkandidat for Arbeiderpartiet ble hans mange forretningsinteresser og bindinger problematisert. Dette ville overhodet ikke bli et problem, bedyret han. For verken Kristin Røymo eller Jens Johan Hjort var plaget med omfattende inhabilitet, til tross for at de også hadde venner eller partnere med store næringsinteresser. Derfor ville dette gå knirkefritt, var beskjeden fra en sjølsikker ordførerkandidat.

Nå, snart et år etter, har det knapt gått en måned mellom hver gang det stilles spørsmål om ordførerens habilitet.

Wilhelmsen forsikrer om at han forstår at han er inhabil i saker som omhandler Hurtigruten, men at han har fått en juridisk vurdering fra kommunens administrasjon. Administrasjonen mener at det ikke er problematisk at han leder pressekonferanser og deltar i krisestab sjøl når det handler om koronautbruddet på Hurtigruten.

Årsaken er at ordføreren etter lovens forstand ikke har vært med på formelle beslutninger eller deltatt i saksforberedelse som direkte vil påvirke Hurtigruten.

Men saken er problematisk utover det rent juridiske spørsmålet om habilitet. Dette handler om tillit. Og når konklusjonen er at han skal lede pressekonferansene og kommunens kommunikasjon i saken, må man spørre seg om kommunes øverste leder ville vært hardere i kritikken mot Hurtigruten om den som uttalte seg ikke hadde bindinger til selskapet?

Og hva ble egentlig sagt på møtet mellom kun Hurtigruten-direktør Daniel Skjeldam og Wilhelmsen, som attpåtil ikke foregikk på rådhuset, men på ordførerens egen næringseiendom, utleid til Hurtigruten?

Det første får vi ikke svar på. Men det er verdt å merke seg at helseminister Bent Høie har uttalt at han har svekket tillit til selskapet. Det er ikke hverdagskost fra en statsråd. Når det gjelder Wilhelmsens møte med Skjeldam må vi nesten bare stole på ordføreren, når han opplyser hva de snakket om. Det er ingen måte for offentligheten å ettergå det.

Wilhelmsen har tatt sjølkritikk på at han dro i møtet uten administrasjonen. Men hadde han vært bevisst sine roller, så hadde han ikke dratt i noe møte med Hurtigruten i det hele tatt. Ordføreren burde ikke rørt saker som omhandler selskapet med ildtang, gitt hans sterke personlige og økonomiske bindinger, og særlig ikke så lenge kommunen var i en krisesituasjon knyttet til selskapet. All kommunikasjon og arbeid knyttet til kommunens håndtering av Hurtigruten-saken burde vært overlatt til varaordfører Malene Bråthen.

Istedenfor valgte Wilhelmsen å møte direktøren på bakrommet for å rense lufta, etter at Hurtigruten hadde utsatt sine passasjerer og Tromsøs befolkning for mulig smitte av et livsfarlig virus. Ordførerens rolleforståelse står til stryk.

Wilhelmsen har for mange fremstått som en stødig figur gjennom koronakrisen i Tromsø, og han brenner unektelig for byen. Disse problemstillingene oppstår ikke av vond vilje, men på grunn av for dårlig rolleforståelse. Det fremstår tidvis som om Wilhelmsen driver cowboy-virksomhet i utøvelsen av ordførerrollen, når ønsket om å være handlekraftig kommer foran korrekt kommunal saksgang. Ordføreren har flere ganger bedyret at han vil lytte. Men som ordfører er det ikke alle du kan lytte til på tomannshånd.

For å sammenligne med en annen brennaktuell sak: sentralbanksjef Øystein Olsen ønsket et eget møte med leder av bankens representantskapets, Julie Brodtkorb, da det stormet rundt ansettelsesprosessen av Nicolai Tangen som ny oljefondssjef. Brodtkorb svarte at et slikt møte ville være «totalt uaktuelt», fordi det ville vært forkludring av deres ulike roller. Det er denne ryggmargsrefleksen som ser ut til å mangle hos Wilhelmsen.

Når støyen rundt Hurtigruten-saken med tiden vil dempe seg, vil ikke problemstillingene rundt ordførerens bindinger gjøre det samme. I høst skal den betente Arctic Center-saken opp igjen til ny behandling. Spørsmålet er om kommunen skal si ja til et alpinanlegg og hyttelandsby, hvor ordføreren og hans bror er majoritetseiere. Vårens behandling av saken var svært ubehagelig for Arbeiderpartiet, som opplevde å stå i en spagat mellom næring og miljø, vekst og naturvern og egne overbevisninger mot ordførerens interesser. Og sjøl om ordføreren var inhabil i saken, blir det ikke mindre ubehagelig å påføre sin egen ordfører økonomiske nederlag. Samtidig har ordførerens bror, truet med søksmål mot kommunen, dersom de ikke får vedtatt reguleringsplanen.

Igjen, problemstillingen er ikke hvorvidt ordføreren er juridisk inhabil eller ikke – men alle utfordringene hans bindinger fører til for ham og for alle rundt ham. Ettersom mye av grunnlaget for beslutninger ikke skjer i åpne fora, men på bakrom, er det ikke tillitvekkende å se hvordan ordføreren blander sammen roller i håndteringen av Hurtigruten-saken.

Om ikke ordføreren endrer kurs, vil han seile videre fra den ene grunnstøtingen til den neste. Arbeiderpartiet har med åpne øyne satt seg sjøl i denne problemstillinga ved å velge en ordfører med så mange eierinteresser og forretningsforbindelser, uten politisk erfaring og tilsynelatende manglende rolleforståelse. Partiet bør derfor sørge for at ordføreren får noen rundt seg til å hjelpe ham med å unngå å havne i slike situasjoner.

For nå ser det ut som om ordfører Gunnar Wilhelmsen holder på å bli bundet på hender og føtter av sine egne bindinger.