En av de største politiske sakene for Tromsø by har de siste årene vært byvekstavtale. Bak det byråkratiske navnet skjuler det seg planer om en avtale mellom staten og kommunen for et enormt løft for samferdsel, infrastruktur og kollektivtransport – samtidig som man møter klimakrisen, ettersom en forutsetning for å få pengene er at det ikke skal skje vekst i privatbilismen. I bytte skal staten ta en betydelig del av regninga.
I flere år har Tromsøs befolkning og byens politikere engasjert seg i saken. Time inn og time ut har gått til debatter i kommunestyret og på politiske medlemsmøter. Side opp og side ned i byens to aviser har vært tapetsert med artikler, ledere og leserinnlegg om byvekstavtalen, bompenger og argumenter for og imot.
Saken har faktisk fått så stor innvirkning at den nye lista «Nei til bompenger i Tromsø» fikk 3272 stemmer – hele 8,7 prosent av de avgitte stemmene i Tromsø. Dermed har de fått fire representanter i kommunestyret. Likevel har et flertall av befolkninga vært positive til å inngå avtalen, på grunn av alle fordelene – sjøl om det innebærer bompenger.
Derfor kommer det som et sjokk at samferdselsminister Knut Arild Hareide (KrF) sier at forhandlingene med Tromsø er utsatt på ubestemt tid, hvis det i det hele tatt blir noen forhandlinger. Årsaken er trange budsjetter, som følge av koronakrisa.
Men budsjettene var ikke noe trangere i juni da statssekretær Ingelin Noresjø (KrF) slo fast at de ville kommet langt med prosessen mellom Tromsø og staten innen kort tid.
«– Jeg blir veldig overrasket hvis prosessen tar to år. Vi må komme langt i løpet av neste vinter og vår, men utover det vil jeg ikke tidfeste fremdriften.» var det utvetydige signalet fra samferdselsdepartementet i sommer.
Men nå ser det mørkere ut:
«Som det er kommunisert i andre sammenhenger er budsjettsituasjonen anstrengt, og det er derfor vanskelig å starte forhandlinger om byvekstavtaler i de fem mindre byområdene nå» skriver samferdselsministeren i en e-post til iTromsø, i forkant av et møte med ordføreren neste uke.
Denne saken har vært langsom og smertefull for Tromsø. Da et bredt flertall i kommunestyret, med unntak av Frp, signerte et «bompenge-forlik» i Tromsø i 2017, trodde man at man nærmet seg målstreken. Daværende ordfører Kristin Røymo anslo at bomstasjonene ville være oppe før lokalvalget i 2019, basert på signalene fra staten.
Men dagene, månedene og årene har gått, med konstante forsikringer om at prosessen vil begynne rundt neste sving. Fram til nå. Det hele begynner å fremstå som en skinnprosess, hvor Tromsø, Statens vegvesen og fylket har brukt uante mengder tid, penger og ressurser på en sak over mange år, som plutselig kan være forgjeves.
Det er verdt å minne om at det er staten sjøl som har invitert til denne prosessen, og Tromsø har fulgt et løp som regjeringa har lagt opp. Tromsø har fulgt sin del av avtalen – da bør man kunne forvente at regjeringa gjør det samme. Uten at det sås tvil om planene fra statsråden.
En byvekstavtale er viktig for Tromsøs fremtid. Uten avtalen får vi ikke trygget skoleveiene tilstrekkelig for byens skoleelever. Vi får ikke et sårt tiltrengt løft for byens busser. Vi får ikke ned privatbilismen. Og vi kan se langt etter noen ny Kvaløyforbindelse eller mindre kø i Giæverbrukta. En utsettelse eller skrinleggelse av byvekstavtalen vil også ramme næringslivet, som taper store summer på å stå bom fast i kø. Det er ikke uten grunn at NHO, som vanligvis skvetter til hvis de hører ordet «skatt» eller «avgift», ivrer etter å få avtalen på plass.
Pål Julius Skogholt (SV) sier til iTromsø at han føler seg holdt for narr, etter Hareides uttalelser. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor.
Hareide bør snarest klargjøre regjeringas intensjoner, og om regjeringa ennå mener alvor med byvekstavtalene deres. Tromsø trenger konkret handling fremfor nye, hule lovnader.