Helse og omsorg er et deprimerende og gjentakende tema i kommunen, og det er uansett hvilken politisk styring vi har. Omkvedet er et stort merforbruk, til tross for at kommunen bruker mer penger per innbygger enn hos sammenlignbare kommuner. Helsehuset var ment å avhjelpe situasjonen.

Foto: Tegning: Odd Klaudiussen

«Jeg vil at Helsehuset skal bli et fabelaktig sted for Tromsøs borgere å kunne benytte. Det skal bli en fabelaktig plass å jobbe også», sa leder Steinar Pedersen entusiastisk til iTromsø like før huset åpnet. SVs Gunhild Johansen uttalte i forbindelse med åpningen stolt at tilbudet var «et forbilde for andre kommuner som vil etablere noe lignende selv».

Bare tre år etter er det lite som tyder på at intensjonene har slått til.

I samme periode har man redusert antall sykehjemsplasser i kommunen, uten at behovet har minsket. Tromsø kommune jobber med en såkalt «venstredreining» i helse- og omsorgstjenesten. Målet er at eldre skal bo lenger hjemme i stedet for å havne på sykehjem.

I denne omstillingen har kommunen bestemt seg for å stenge ned Kvaløysletta sykehjem. Dermed har de 49 beboerne måtte stille seg i sykehjemskø sammen med 27 andre som allerede venter på langtidsplass.

Rundt en tredjedel av pasientene på Helsehuset har fått vedtak på at de har rett til sykehjemsplass, men kommer seg ikke videre i systemet på grunn av nevnte kø.

I sommer sto den finske sykepleieren Mikaela Sandberg fram i iTromsø og snakker om sommerjobben sin, på palliativ – eller lindrende – avdeling ved Helsehuset, avdelinga for dem som snart skal dø. Hennes beretninger vakte berettiget harme og hoderysting. Fraværende oppfølging av basale behov hos pasientene. Lav bemanning. Mangelfull kapasitet til å ta nødvendige hygieniske forbehold, midt i en pandemi, med pasienter i den mest sårbare risikogruppen.

Sandbergs beretninger om pasienter som måtte døde alene, fordi det ikke var kapasitet til å gi dem selskap, var rystende lesning. At avdelingsleder for lindrende avdeling, Renate Kristiansen, i samme tidsrom sa opp stillingen sin, med begrunnelse i at «arbeidsgiverstrategien ikke kan forenes med mitt ståsted og verdigrunnlag», bekreftet alvoret.

Det har kommet inn 218 avviksmeldinger ved Helsehuset bare i år. Fra feilmedisinering (67 av avvikene) til andre manglende tilbud. At pasientene ikke får kake til kaffe på julaften er selvsagt ikke noen katastrofe, men virker likevel svært ubegripelig.

Når Roar Evjen, konstituert seksjonsleder for hjemmetjenester i Tromsø kommune, blir konfrontert med det, sier han at «det er vanskelig å uttale seg om slike enkelthendelser». Det er tull, og uttalelser hentet ut fra kommunikasjonsrådgiverbransjens ABC.

Klart det er lett å uttale seg, og si at slikt selvsagt ikke skal skje i Norge i 2020. Det er bare uverdig, og må oppleves som vondt både for pasienter, pårørende og de som er satt til å gjøre jobben, som daglig blir konfrontert med egen utilstrekkelighet som følge av ressursmangel.

Per i dag er det 15 stillinger utlyst ved Helsehuset, men de sliter med å tiltrekke seg kompetente folk, i konkurranse med både UNN og andre aktører innen helse og omsorg. Når tidligere ansatte går til media og lufter sin frustrasjon, når avdelingsleder sier opp av samvittighetsårsaker og avvikene florerer, deriblant fra flere ansatte som sier at de ikke har tid til å ta seg matpauser etc., gjør det ikke situasjonen lettere.

Da blir det flere korttidsengasjement og flere vikarer, som igjen trenger opplæring, som igjen fører til flere avvik. Det er en alvorlig og fastlåst situasjon man har havnet i her.

Det høye tallet på avvik kan nok delvis forklares i at de ansatte har blitt direkte oppfordret av ledelsen til å innrapportere avvik, og akkurat dette er det grunn til å gi dem honnør for, da dette er eneste mulighet til å få belyst Helsehusets problem tilstrekkelig. Syretesten er i så måte om man bruker avvikene til å lære av dem og få ryddet unna gjentakelser. Hvis ikke vil de være helt forgjeves.