Det er lett å bli blasert og likegyldig, her vi sitter i Tromsø by, og det er lett å glemme at kommunen vår består av mer enn det som skjer mellom Eide Handel i Eidkjosen og Ishavskatedralen i Tromsdalen. Hvorfor skal vi bry oss om Kattfjorden, liksom?

Jeg kjører ofte gjennom Kattfjorden, på vei ut til hytta på Brensholmen. Fjordpartiet er kronglete, men veien som snirkler seg rundt den er fortsatt den kjappeste veien fra byen og ut til Sommarøy, Hillesøy og Brensholmen, den berømte Yttersia. På den samme veien fraktes alt til og fra Tromsø-Yttersia, fra fersk fisk og matvarer til byfolk, lokalbefolkning og turister.

Kattfjorden er bare en halvtime fra sentrum, og her har vi altså et naturområde som brukes av mange, både de som holder til der lokalt, men også av byturister. Jevne tilsig med ferskvann fra mange bekker, samt to mindre elver, gjør fjorden til et yndet sted for fiske etter sjøørret og laks, der man bare kan parkere langs flere av utkjørslene og kaste sluken etter de spreke og glinsende godbitene.

Når nordavinden tar for hardt på Yttersia, er Nordfjord i Kattfjorden et suverent sted å dra til. På våren er det godt med steinbit å få der. På en sandbunn lenger ut pleier det å stå bra med hyse. Kveita lurer også på grunnene. Om vinteren trekker silda inn, det er observert knølkval og til og med de gigantiske finnkvalene har også presset seg inn der. Når man dorger langs land, er pustelydene fra nise så vanlig at man nesten ikke legger merke til det. Jeg har også sett springer, vår lokale delfin, hoppe der inne.

Langs land svømmer det oter, og havørna kretser alltid majestetisk over toppene, mens lyden av kaklende ryper og skogsfugl er vanlig. Polarsnipa kan også observeres der, dyp kobberrød og smellvakker som den er i sin sommerdrakt. Og langs begge sidene av denne næringsrike og sentrumsnære terskelfjorden lusker det elg hele året. Det er ikke uvanlig å se både småvilt- og storviltjegere der på høsten.

Det ligger sågar to rorbuanlegg i fjorden, på Sjøtun og på Lauklines.

Innerst i Nordfjordbotn, i en av de to fjordene Kattfjorden deles i, har det de siste 50 årene vært et digert sår i terrenget. Frem til 2008 var det et pukkverk der, og siden den gang har Veidekke hentet ut grus. I 2016 kjøpte selskapet Enas grustaket, som de altså nå ønsker å bruke til et gigantisk deponi. Bunnaske fra søppelforbrenningsanlegget på Skattøra på Tromsøya, samt knust betong og annet bygningsavfall.

Enas selv har estimert at mellom 10 og 20 lastebillass skal deponeres hver dag i en periode på nye 50 år. Eller to millioner tonn deponert aske fra søppel, om du vil. En 70 meter høy haug er det man skal sitte igjen med. Og det fine med dette er at det overhodet ikke vil generere noen form for miljømessige utfordringer. Ifølge Enas selv, altså. Og derfor skal heller ikke disse forholdene konsekvensutredes, noe Tromsø kommune og Fylkesmannen, enn så lenge, er samstemt i.

Per i dag fraktes disse massene til et allerede etablert anlegg på Stormoen i Ballsfjord, et deponi som alene har en planlagt utvidelse for over en million kubikk masse, og med naturgitte forhold for ytterligere utvidelser. At besparelser for kortere kjøreavstand vil skåne miljøet for mindre utslipp fra tungtransport, faller på sin egen urimelighet, da denne typen transport etter alle solemerker vil være utslippsfri om få år.

At de lokale naturtypene rundt Kattfjorden, at artsmangfoldet, at beitemark for fugl og dyr, at grunnvann med mer ikke skal påvirkes negativt av et slikt massivt deponi, må man nesten være tiltakshaver for å mene.

At grunneiere og lokalbefolkning rynker på nesen av dette er mer enn forståelig. De har blitt kjørt over med bulldoser før, de. Løftebrudd og løgner om miljøhensyn er ikke noe nytt der i gården.

Den gamle betongkaia i Nordfjordbotn har i alle år vært et kjent sted for å fiske sjøørret. Året rundt, i all slags vær, pleier det å stå folk der og kaste sluker og fluer etter den edle fisken. Da kaia for to år siden ble revet, for at utbyggerne av vindkraftverkene på Kvitfjell og Raudfjell skulle kunne ilandføre de enorme turbinene og vindbladene som nå har utsmykket fjellene i nærområdene med sin tilstedeværelse, stilte Fylkesmannen krav om at betongen fra den gamle kaia skulle fraktes til gjenvinning, da den inneholdt miljøgiftene PCB, PAH og tungmetaller.

Slik frakt og gjenvinning er svært kostbart. I stedet ble det brukt som fyllmasse og tildekket med grusmasser fra det bakenforliggende grustaket. Prøver fra betongen fra fyllinga viste forekomster av arsen, krom, kvikksølv, bly, nikkel, PCB og andre herligheter.

Heldigvis fikk utbyggerne tilgivelse av Fylkesmannen, og fikk verken bøter eller beskjed om å rydde opp i det fra Fylkesmannen. Det er som kjent lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Og det er lettere å få klarsignal til enn det er å få, ikke bare nei, men attpåtil en konsekvensutredning av mulige miljøproblem.

Når man nå kommer kjørende over Kattfjordeidet etter mørkets frembrudd, ser man roterende vindblad i alle visuelle kanaler. I toppen av de 150 meter høye turbinene blinker det maskinelt og monotont i røde lys, som konkurrerer med nordlyset og stjernehimmelen om oppmerksomheten.

Samtlige av de enorme vindturbinfallosene som nå ruver på fjelltoppene er fraktet gjennom Kattfjorden, der de har blokkert trafikk og gjennomkjøring over en lang periode. Private hus, Kattfjord skole og miljøet rundt har fått støv og støy i «betaling». Lovnader om utbedring av vei har ikke skjedd, bortsett fra en 30 meter lang strekning med ny asfalt og et nytt autovern – på samme sted. Lovnader om å ta turbinene opp gjennom en tunnel i Buvika ble brutt. Tilgivelse ble delt ut i retur.

Mens vi i byen diskuterer høylytt og aggressivt om vi skal ha rødlistede fuglearter hekkende i sentrum, om det er for mange turistbutikker i Storgata eller om en restaurantkjede skal få skjenkebevilling i kjøpesenter, står altså Kattfjorden i fare for å bli anvendt til nok et eksperiment, der svaret kommer om 50 år. Uten at de ansvarlige for det er interessert i konsekvensene.

Nå må noen voksne dra i nødbremsen før nok et tog lastet med fornuft forlater perrongen.