Det er helt avgjørende for tilliten til demokratiet og offentlige myndigheter at man er åpen om beslutningsprosesser, og åpen om begrunnelsene for at beslutninger treffes.

Derfor foregår, med noen få unntak, formelle beslutninger i formannskap og kommunestyrer åpent for allmennheten.

Likevel er det ikke slik at alle beslutninger i realiteten foregår i formelle, åpne organer. Når en sak kommer til behandling i formannskapet eller kommunestyret, er den ofte i praksis allerede avgjort. De politiske partiene har gjennomført lukkede gruppemøter, hvor politikerne diskuterer internt i parti og partiallianser, og hvor de forsøker å overbevise hverandre, før de kommer til enighet.

Og allerede før en sak kommer til intern partibehandling, har de fleste politikere, på ett eller annet plan, gjort seg opp en mening om saken som skal behandles.

Så hva er det som får oss til å mene det vi gjør? Vi er alle mer tilbøyelige til å lytte til vennene våre, folk vi stoler på, familien vår og folk vi ser opp til. De påvirker våre meninger, verdier og holdninger – og vi deres. Og av og til kan de påvirke våre beslutninger uten at det verken er deres eller vår hensikt. Fordi vi ønsker våre venner og bekjente vel.

Altfor ofte forenkles spørsmålet om bindinger i politiske beslutningsprosesser til hvorvidt noen er juridisk inhabil eller ikke. I tilfeller hvor noen faktisk er inhabil er det såre enkelt – da skal de ikke være med i noen deler av behandlingen av saken. Men så greit er det som regel ikke. Bindinger handler om hvordan vennskap eller andre relasjoner er med på å påvirke våre beslutninger og handlinger, uten at vi har noen dokumenterbar, umiddelbar, økonomisk interesse – og uten at det nødvendigvis er med hensikt.

Med andre ord – man kan bli regnet som habil til å behandle en sak, men likevel ha bindinger til noen som påvirkes.

Bindinger i seg sjøl er ikke problematisk, for bindinger har vi alle. Men dersom de ikke belyses vil det raskt kunne bidra til å skape spekulasjoner som svekker tilliten til både demokratiske prosesser og myndighetene generelt – eller til pressen. Og slike problemstillinger er særlig aktuelle i mindre kommuner, hvor det ikke finnes kritisk presse til å ettergå beslutningene som fattes.

Etter at Tromsø fikk en mangemillionær og forretningsmann som ordfører, med store økonomiske interesser i flere saker kommunestyret behandler, har det blitt enda viktigere for oss i pressen å ettergå og belyse bindingene mellom dem som fatter beslutninger og dem som kan komme til å nyte godt av det.

Ta Hurtigruten-saken i høst, hvor ordføreren har tette økonomiske og personlige koblinger til Hurtigruten gjennom sitt eget selskap og hans kone med eierandeler og direktørstilling i selskapet. Likevel er han med i kommunens krisestab som håndterer koronasmitten om bord på skipet, og hvor han møter Hurtigruten-direktøren på et «hemmelig» møte, uten kommuneadministrasjonen til stede. Det førte til at opposisjonen sådde tvil om uavhengigheten til ordføreren.

Under en utspørring iTromsø hadde med ordfører Wilhelmsen i høst, mente han at den eneste feilen han gjorde i saken var å ikke ha med seg sin politiske rådgiver i møte med Hurtigruten-direktøren. Det er en oppsiktsvekkende påstand, og det avslører et lite reflektert forhold til spørsmål om bindinger og habilitet. Det fremstår som om ordføreren ser på habilitet som noe tydelig, sterilt avgrenset, med én klar fasit. Gid det var så vel.

Men tvert imot. Ser vi i forvaltningsloven paragraf seks, andre ledd, kommer det tydelig fram at skillet er mer uklart, og at hva offentligheten mener har betydning.

Med andre ord er ikke inhabilitet en avgrenset juridisk grenseverdi man enten er over eller under – det handler også om tilliten fra offentligheten, og om offentligheten mener du er skikket til å fatte beslutninger.

iTromsø har også skrevet om de tette bindingene mellom ordføreren og PwC-sjefen Gunnar Alskog, Wilhelmsens revisor gjennom en årrekke, som hårfint vant et anbud om å gi råd til kommunen om økonomi. Heller ikke denne gangen var bindingene noe som ble gjort kjent for offentligheten, før iTromsø avdekket det.

Arctic Center-saken er et annet eksempel på en sak hvor bindinger, koblinger og inhabilitet ble satt på prøve for både ordføreren og Arbeiderpartiet, hvor ikke alt som skjedde bak lukkede dører tålte dagens lys.

Det er likevel ikke kun politikere som må være åpne om sine egne bindinger og interesser. Også for pressen er dette viktig for at vi skal ha tillit i befolkninga og blant leserne våre.

Når vi oppfordrer politikere og andre med ledende posisjoner i offentlig forvaltning om å være åpne om sine bindinger, er det fornuftig at vi gjør det samme – for også journalister kan havne i situasjoner hvor vennskap eller økonomiske bindinger kan skape utfordringer.

Folkebladet-redaktør Steinulf Henriksen opplevde dette da hans nære venn Geir Inge Sivertsen (H) i 2011 ble valgt som ordfører i Lenvik. Hans løsning var å være åpen med sine lesere i egne spalter om bindingene – og å ikke være involvert når redaksjonen gjorde vurderinger som omhandlet ordføreren.

VGs daværende kommentator Frithjof Jacobsen ble sammen med Aps fremskutte stortingspolitiker Jette Christensen, og måtte slutte i jobben på grunn av forholdet, men har siden blitt politisk redaktør i Dagens Næringsliv. Der er det noen temaer han ikke kan skrive om, samtidig som han har vært åpen om forholdet. Bindinger er altså også noe som i høyeste grad påvirker landets redaksjoner.

Vær Varsom-plakatens punkt 2.2 og 2.3 tar for seg hvordan pressen skal forholde seg til disse problemstillingene.

Ettersom iTromsø, og jeg, skriver mye om bindinger, både i artikler, ledere og kommentarer, mener jeg det vil være i tråd med offentlighetsprinsippet i Vær varsom-plakaten og egne idealer at jeg som politisk redaktør er åpen om det samme.

Min samboer, Silje Ask Lundberg, er leder av Naturvernforbundet. Jeg er venn med Høyre-mannen Johannes Utvåg, som er politisk rådgiver for forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, mens Viljar Hanssen, som sitter i kommunestyret for Arbeiderpartiet, er en venn av meg fra vår felles ungdomstid i AUF.

Dette er folk i min omgangskrets som har ulik grad av innflytelse i forskjellige deler av samfunnet. Fellesnevneren er (bortsett fra at alle er fra Harstad) at de har såpass stor grad av innflytelse at det er mest ryddig for meg å være åpen om det – ikke kun internt i egen redaksjonen, men også overfor våre lesere.

Disse bindingene får noen konsekvenser for mitt virke. For eksempel skriver jeg ikke om noen av dem, og heller ikke om Naturvernforbundet i det hele og store. Bindingene er likevel ikke til hinder for å skrive om verken miljø, Høyre, Arbeiderpartiet, forsvarspolitikk eller Tromsø kommunestyre. At personer i ens omgangskrets har meninger er ikke det samme som at de har interesser. Men det betyr at jeg ikke intervjuer dem, eller deltar i redaksjonens arbeid hvis noen av de nevnte er involvert i en sak. Når det kommer til egne bindinger kreves det en konstant bevissthet og årvåkenhet, enten man er journalist, politiker eller på annet vis forvalter makt på vegne av andre.

Journalister må tåle at også deres bindinger sees i kortene, og en god start er å være åpen om dem sjøl.

Åpenhet om egne bindinger gjør at lesere kan lese både journalistikk, analyser og kommentarer med kjennskap til bakenforliggende forhold. Det holder ikke bare å snakke om åpenhet. Vi i pressen nødt til å vise det i praksis også, slik vi forventer det fra andre.