Folk var «rett og slett dritings», som politiets operasjonsleder oppsummerte det. Det var smekkfullt på utestedene, som i gode gamle dager før korona. Andre samlet seg på fester som tok av. Hadde det litt gøy igjen. Så gøy at tre av politiets patruljebiler måtte tas ut av drift. Fordi bilene var nedspydde og måtte desinfiseres.

Endelig kan det se ut til at helgene er tilbake der vi liker å ha dem. Med bra trøkk ute på byen. Det er jo denne byen kjent for, og det trengs jammen meg når alt ellers er kjedelig og grått. For tristere enn dette blir det jo ikke, vi er jo tross alt havnet i en trasig pandemi. Og det er bra kjedelig, det. Men vi er heldigvis flinke sånn her i nord, vi er flinke til å puste ut litt og flire godt av elendigheten. Ta oss en fest. Stå sammen. Tett i tett.

Det er forresten bra vanskelig å huske på alle disse reglene, de er jo bare til å bli utrolig forvirret av, ikke minst når man er dritings. For hvor mange er det egentlig lov til å være sammen? Er det fem eller er det ti, eller kanskje 20? Er det én eller er det to meter som gjelder? Hva om det blir noe midt imellom? Og hvorfor skal man holde avstand når vi likevel er nødt til å sitte mye tettere på flyet og på bussen? Eller ta nå dette med hjemmeskole og hjemmekontor: Hva er vitsen når man uansett må ut av døra for å shoppe?

Nei, det er blitt så selvmotsigende og uforståelig at det er like greit å droppe alt sammen. I alle fall droppe alle regler som forbyr alt som er gøy. Kanskje skulle man finne seg en hule eller nedlagt murbygning man kunne holdt et skikkelig koronaparty i? Det hadde sikkert blitt knall. For er det nå så himla farlig, disse korona-parona-greiene? Hvor mange kjenner man som har dødd, liksom. Knapt noen.

Ahh, muligens hadde jeg selv hatt tanker som dette dersom jeg selv var ung i en tid med utbrudd av et alvorlig pandemiutbrudd. Jeg håper det virkelig ikke, men sikker er jeg ikke. Det er uansett forståelig at de yngre blant oss opplever situasjonen vi befinner oss i som både frustrerende og passiviserende. Man har liksom ikke tid til å vente når man er ung. Man tenker ikke over alle konsekvenser når man er sulten på det livet har å tilby.

Likevel, verken unge eller godt voksne kan tillate seg å gi blaffen i det personlige ansvaret som vi alle har for å hindre at smitten kommer fullstendig ut av kontroll. Riktignok kan de mange smitteverntiltakene til tider virke forvirrende, men så er det da også forvirrende tider. Det har det vært helt siden slutten av februar, da det første koronatilfellet i Norge ble konstatert her i Tromsø.

Alt da de første nasjonale tiltakene mot virusspredningen kom, ble det skrevet om «full forvirring» blant folk. «Full forvirring om hjemmekarantene» het det i overskriftene, noe som snart skulle bli fulgt opp med «Full forvirring om campingforbud» og etter hvert også «Full forvirring om smågodtsalget».

Og slik har det fortsatt og fortsatt. Forvirringen blant folk har åpenbart vært likeså full som den har vært dokumentert. Tidvis kan det virke som om forvirringen mer er et utslag av håpløshet blant folk enn at tiltakene er uklare, at man er så lei at man ikke vil forstå. At enkelte rett og slett nekter å skulle forholde seg til enda et sett med nye regler.

Og tirsdag kom jammen enda et sett regler her i Tromsø, nå av det lokale slaget: anbefalinger om økt bruk av hjemmekontor og bruk av munnbind på bussen, påbud om registrering av gjester på utestedene og maks ti personer samlet i eget hjem.

Det burde være helt uproblematisk: Bruk av munnbind når man ikke kan holde minst en meters avstand, hjemmekontor når det er praktisk mulig og ikke minst for alle som føler minste tegn til sykdom. Det burde da egentlig være ganske greit? Og helt ærlig – når var siste gangen det var et reelt problem å ikke kunne ha mer enn ti personer samlet hjemme?

Vi er alle lei, men dessverre er det lite som tyder på at vi er i ferd med å gå mot slutten av denne pandemien. De fleste av oss, også blant de yngre, er innforstått med at det er alvor nå. På verdensbasis er over 1,2 millioner mennesker døde av dette viruset, De fleste av oss forstår at vi må gjøre det vi kan for å hindre at det fortsetter å spre seg i en takt som vi nå ser konturene av også her i landet, med smitteøkning i alle aldersgrupper og stadig nye smitterekorder.

Samtidig som regjeringen varsler nye, nasjonale innstramninger, viste Bent Høie tirsdag til en undersøkelse fra Opinions Norsk koronamonitor. Den konkluderer med at et flertall ikke opplever smittevernreglene som for strenge eller for vanskelige å forstå. At i alle fall hovedbudskapet er mottatt blant folk flest, og at man dessuten forsøker etter beste evne å følge reglene.

Denne viljen vi tross alt ser er en vesentlig årsak til at helsevesenet vårt ikke har gått ned i knestående, som i Belgia der helsevesenet nå er nær ved å kollapse fullstendig, og hvor koronasmittede leger og sykepleiere nærmest tvinges på jobb for å kunne hjelpe innlagte koronapasienter.

Det er ingen grunn til å droppe alle smittevernhensyn selv om enkelte tiltak kan virke både ulogiske og urimelige. Til syvende og sist bør man stille seg spørsmålet: Er det man gjør i tråd med intensjonene i smittevernarbeidet eller står man i fare for tvert imot å forvanske dette arbeidet? I hverdagen som i helgene. Hjemme som ute, i edru tilstand som i påvirket.

Stort vanskeligere er det faktisk ikke.