Hva er en god stortingspolitiker? Er det de dyktigste parlamentarikerne som tar forhandlinger og får gjennomslag gjennom interne prosesser, og er lommekjent blant korridorene på Løvebakken?

Er det de som roper høyest i avisene, slenger rundt seg med offentlige ultimatum, og er mest synlig på vegne av seg sjøl og velgerne sine?

Eller «backbencherne» som hyppig frekventerer lokallag i grisgrendte strøk med notatblokk, og pliktskyldig noterer opp hvilke veistubber lokalbefolkninga brenner for, med lovnader om at nettopp denne saken skal løftes fram i Stortinget?

Svaret avhenger av hvem du spør. Men som stortingsmann Kent Gudmundsen i Høyre fikk erfare i helga, er man helt avhengig av støtte i eget fylkesparti for å kunne fortsette innsatsen på Stortinget, uansett hvor dyktig man måtte være.

Søndag ble han vraket av sine egne partifeller på et digitalt nominasjonsmøte. Han fikk 33 av 77 stemmer, mens utfordrer Erlend Svardal Bøe kapret førsteplassen med 44 stemmer.

Ofte er den blinde troen på forandring, på at gresset er grønnere på den andre siden, nok til å overbevise mange på grasrota i et parti om at man trenger friskt blod på toppen. Politiske spørsmål forenkles ofte til personlige spørsmål, og man tror at et nytt ansikt vil være avgjørende for økt oppslutning.

Erlend Svardal Bøe har bemerket seg som en fremtredende opposisjonspolitiker i Tromsø. Han har også lovet Troms Høyre hva de dypest jager etter: synlighet.

Hele Bøes innsalg til sine partifeller har vært: «Jeg kan være synligere, og gi dere mer gjennomslag». Flere i Troms Høyre mener at Kent Gudmundsen ikke har levert godt nok, eller ikke på riktige saker. Bygging av studentboliger er kanskje et greit argument i valgkamper, men du får ikke gjenvalg i eget parti av aldri så mange hundre studentboliger. Og samtidig som Gudmundsen har drevet med stortingsarbeid i Oslo, har Bøe jevnt og trutt, over lang tid, fått profilere seg både i Tromsø og øvrige kommuner i Troms.

Kun de færreste stortingspolitikere lykkes i å markere seg i utstrakt grad mens deres parti sitter med regjeringsmakt. Dermed har ikke Gudmundsen hatt noe enkelt utgangspunkt. Sett i sammenheng med at regjeringa ikke har ført en politikk som har fremstått spesielt fremoverlent i nord, har fylkeslagene i nord gitt klar beskjed ved å vrake samtlige stortingspolitikere fra nord som ønsker gjenvalg.

Sånn sett er ikke helgas nominasjonsmøte i Troms enestående. Gudmundsen ble offer for den politikken regjeringa fører i nord, som tilsynelatende ikke klarer å imponere internt i regjeringspartiene eller velgerne i nord.

Nominasjonskamp viser ofte politikken fra sin minst sjarmerende side. Særlig når det ikke er noen politiske eller geografiske skiller å vise til mellom kandidatene. Det har ikke vært én sak som har skilt de to kandidatene til topplassen i Høyre – og begge representerer Tromsø Høyre.

Nominasjon er en uhyre brutal prosess, og kan tidvis vekke assosiasjoner til en god, gammeldags popularitetskonkurranse. Da er det jungelloven som gjelder, og partidemokratiet er nådeløst. Har man ikke flest delegater i ryggen, er man ferdig. Det fikk Gudmundsen erfare – og det kan Bøe komme til å erfare ved en senere korsvei.

Strengt tatt har han allerede opplevd det, da han slamret høylytt med dørene da han forlot Frp i sin ungdom, etter å ha tapt en nominasjon om å stå høyt på kommunestyrelista i Florø i 2011. Kort tid etter meldte han seg inn i Høyre, hvor han har gjort kometkarriere, men ikke før han rakk å uttale seg til Firdaposten om møtet:

«Ein sjetteplass på lista synest eg ingenting om. Eg vil påstå at eg har vore den framstegsparti-politikaren i Flora som har profilert partiet sine saker mest. Då spesielt som ungdomsordførar i Ungdommens bystyre. Er dette arbeidet så dårleg at eg ikkje fortener ein plass høgare på lista, gidd eg ikkje stå på den», uttalte en ung Bøe etter nominasjonsmøtet.

Allerede i tenårene visste Bøe hvilken makt som lå i å fronte og synliggjøre politikken. Og han forventet at det skulle gi utslag i form av posisjoner. Det holdet ikke til kommunestyret i Flora, men ni år senere er det nettopp dét som sikrer han en plass til Stortinget.

Høyres nye toppkandidat har skapt skyhøye forventinger til seg sjøl i eget parti. Tiden vil vise om han kan levere hva han har lovet fylkesparti i bytte mot å vrake Bøe. Hvis ikke, har han fått erfare at Troms Høyre ikke tenker seg om to ganger, før de vraker noen de mener ikke leverer varene.