Parallelt med kommunens vekst har byens innbyggere år etter år måtte lese om budsjettoverskridelser, dårlig kommuneøkonomi og en påfallende offentlig fattigdom.

De økonomiske problemene har i særdeleshet tårnet seg opp som en følge av overforbruk innen helse- og omsorgssektoren. Resultatet har gjerne vært betydelige nedskjæringer i viktige kommunale tilbud og utsettelser av sårt tiltrengte prosjekter. Ikke bare innen sektoren der overforbruket gjerne har vært, men i vel så stor grad i øvrige kommunale sektorer – de som år etter år faktisk holder sine budsjetter.

Som kultursektoren. Dessverre har politikerne hatt lett for å peke på det kommunale kulturtilbudet når den beryktede Robek-lista – altså lista med kommuner der staten har måtte overta mye av styringa – truer og kuttene tvinger seg fram. Det er nemlig ikke blant kulturtilbudene de mange lovpålagte oppgavene for en kommune ligger. Uheldigvis for kulturen, må man nok si.

Midt i den økonomiske elendigheta kommer nå altså planene, eller tankene, om å bygge et konserthus til 780 millioner kroner. Håpet er at staten skal gå inn og finansiere en tredjedel av konserthuset, som på klingende nordnorsk har fått navnet «Arctic Concert Hall» og er tenkt bygd som et nasjonalt kulturbygg.

Skulle staten virkelig bli med på finansieringen, vil det likevel fortsatt mangle hele 560 millioner kroner for å kunne realisere prosjektet. Det er en regning som trolig må betales med kommunale midler. Det er dessuten grunn til å understreke at den tenkte prislappen er satt før planene knapt har nådd tegnebordet, og at slike storprosjekt har egen og forbløffende evne til ikke å holde de budsjetter som settes opp før spaden er satt i jorda.

Man kan ikke se bort fra at et salg av det gamle Kulturhuset kan bidra med egenkapital til et nybygg, som muligens kan ivareta mange av de samme funksjonene. Og man bør uansett ikke skyte ned et slikt prosjekt fullstendig før det totale regnestykket foreligger.

Men når det er sagt: det er faktisk ikke mulig å forestille seg bruk av store kommunale midler til et slikt prosjekt, slik den økonomiske situasjonen i Tromsø kommune er nå. For når sykehjem må legges ned, falleferdige skoler ikke kan erstattes, forebyggende tiltak innen rus- og kriminalomsorgen står på vent osv., vil det å satse over en halv milliard kroner på et konserthus ikke bare være direkte umusikalsk. Det vil også være umoralsk.

Tromsø er en kulturby, som må fortsette å være attraktiv på grunn av sine mange og spennende kulturarrangementer. Det levende kulturmiljøet har gitt Tromsø et stort fortrinn i nord, og det har vært en oppskrift på å få unge mennesker til å flytte hit og etter hvert også bosette seg for godt.

Det er vanskelig å forklare denne byens store kulturelle kapital med fabelaktige fasiliteter, men det betyr ikke at man dermed kan fortsette å kutte i kultur-Tromsøs rammevilkår. Tvert imot er det åpenbart et stort behov for kommunekroner til kultursektoren i årene som kommer. Men det fins en tid for alt. Vi kan ikke se at tiden for å bruke en svimlende høy sum på et konserthus er inne. Ikke nå.