Kommentar:

Slik sikrer vi at Alfheim råtner på rot

La oss umiddelbart gravlegge forslaget om at Tromsø kommune skal videreføre drifta av Alfheim svømmehall som svømmebasseng.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

leder

Vi har ikke råd. Så enkelt er det. Derfor er det svært urovekkende om fylkeskommunens kulturarvseksjon verner bygget mot annen bruk enn til svømmeanlegg.

I en artikkel i Bladet Nordlys kunne vi denne uka lese at det ligger an til at Alfheim «vernes etter formål» av fylkeskonservatoren. Altså at dersom bygget skal brukes, må det være som basseng. Dersom det medfører riktighet, vil det kunne bli et delikat problem for kommunen i årene fremover.

Styreleder Andreas Willumsen i Tromsøbadet, det heleide kommunale selskapet som drifter Tromsøbadet, lanserer i samme artikkel det han omtaler som ei «løsning på hele Alfheim-floka»: Nemlig at Tromsøbadet tar over driften av badet, og lager et komplimenterende badeanlegg.

Tidligere estimater for nødvendig reparasjon og vedlikehold har vært i hundre millionerkroners klassen. Skal man åpne bassenget etter planene til Willumsen, holder det ikke med vedlikehold, men det kreves oppgradering, og plutselig vil man kunne nærme seg utgifter på en halv milliard – samme prisklasse Tromsøbadet opprinnelig skulle ha. Og dette kan ikke understrekes ofte nok: Disse investeringene vil måtte skje med penger kommunen ikke har.

La oss heller ikke glemme at Tromsøbadet har blitt løftet fram til skrekk og advarsel hver bidige gang det er debatter om økonomi i kommunen. Dårlig planlegging, dårligere beslutningsgrunnlag, og en halv milliard i overskridelser gir knapt noen hederlig omtale når Kommunenes sentralforbund deler ut pris for «best økonomistyring».

Man må heller ikke falle for fristelsen og tro at selskapet «Tromsøbadet», hvor Willumsen er styreleder, er noe normalt sjølstendig selskap, som kan bære risikoen ved et slikt prosjekt på egen hånd. Selskapet er en forlenget arm av Tromsø kommune, og dersom selskapet skal drifte Alfheim som svømmeanlegg, så er det i realiteten kommunen som gjør det. Uansett hvor avanserte New Public Management-strukturer man pakker dette inn i, sitter kommunen like fullt med både regning og risiko.

Man kunne selvfølgelig strukket seg til å slå fast at det er gledelig å registrere at Tromsøbadet går med overskudd – men ser man bak tallene, kan overskuddet tilskrives korona-støtte fra staten og direkte tilskudd fra kommunen. Uten det, ville de gått med et underskudd på 1,7 millioner kroner, så den gladnyheten har definitivt noen solide forbehold.

Likevel – Tromsøbadet ble ikke bygd for å tjene penger, men for å tilby et bade- og svømmetilbud til byens befolkning, fra smårollinger til idrettsutøvere. Det ville aldri være noen pengemaskin, men en investering i et velferdstilbud, og velferd er som kjent dyrt.

Det er mange som har et nært følelsesmessig forhold til Alfheim-bygget. Det er forståelig, i en by med mye begredelig arkitektur, ruver den østvendte glassveggen til Alfheim stolt, som en sentral del av Tromsøs «skyline». Det er et av arkitekt Jan Inge Hovigs aller gjeveste bygg.

Derfor må sjølsagt byggets fremtoning og betydning bevares i kombinasjon med videre bruk. Det er likevel en lettvint og lite fremtidsrettet byutviklingspolitikk, om løsninga blir å tenke at alt skal være som det en gang har vært. Som inspirasjon trenger vi ikke se lengre enn til det som en gang var Fokus kino, som nå har blitt et av landets flottest bibliotek, midt i Tromsø sentrum. Det er mulig å ta vare på arkitektoniske perler, og gi dem nytt liv, uten å se bakover i tid.

Ap-politiker Ragni Løkholm Ramberg og stiller seg høylytt kritisk til ideen om å videreføre Alfheim som svømmeanlegg, i et intervju med iTromsø. Vi får se hvor mange andre politikere som tør å være like tydelige, i møte mot ihuga Alfheim-entusiaster som har svømt på Alfheim siden det åpnet på midten av 60-tallet.

Tromsø kommune er raka blakk, og mens utdanningspolitikere leter etter hundretusener for å redusere kuttene i driftsbudsjettene for Tromsø-skolen og voksenopplæringa, har vi ikke råd til nok en bassengdrøm.

Vi kan ikke i det ene øyeblikket kreve at våre politikere forvalter kommunens økonomi på en god måte, og i det neste forlange at de skal bruke penger på stormannsgale drømmer vi ikke har råd til. Dermed er det fullstendig urealistisk å se for seg kommunal drift av Alfheim som en svømmehall, samtidig som vi har gått for, og gjennomført byggingen, av et drømmeslott av et badeanlegg til en milliard kroner.

Dersom fylkeskommunen med eller uten velsignelse av Riksantikvaren vedtar vern av Alfheim «etter formål», er det en dolk i ryggen på lokaldemokratiet, der man vil lenke seg til en forpliktelse man ikke har økonomi til å gjennomføre. Om en slik beslutning fattes uten at det har vært gjenstand for reell politisk behandling i Tromsø, for å lytte til hva byens folkevalgte mener, er en fallitt mot hele verne-instituttet. Dette er enkelt og greit å gjøre regning uten vert.

Dersom fylkeskommunen i fullt alvor mener at de skal binde opp enorme summer av kommunens allerede stramme budsjett til drift av enda et basseng har de tatt seg vann over hodet, og da får fylkespolitikerne pent belage seg på å ta regninga for både oppgradering og drift av bassenget sjøl. Det kommer de sjølsagt ikke til å gjøre.

Det vil derfor være en enorm bjørnetjeneste mot arven til Alfheim om vernemyndigheter forlanger at det skal brukes som basseng. Inngangsbilletten på bassenget vil bli på flere hundre millioner, en prislapp så høy at kommunen aldri vil få råd til å prioritere den. Konsekvensen vil da trolig bli at Alfheim svømmehall vil råtne på rot, vernet mot all form for nyttig og spennende bruk for befolkninga i all overskuelig fremtid.