Var det en vei ut av uføret vi så?

Museumsmeldingen styrker Nordnorsk kunstmuseum på flere områder, men langvarige konflikter er i ferd med å rive det statlig finansierte museet i fillebiter.

TEGNING: Odd Klaudiussen 

leder

Det er nå gått mer enn ett år siden museumsstyret på et høyst besynderlig vis valgte å løse daværende direktør Jérémie McGowan fra åremålsstillingen sin. Avskjedigelsen ble etterfulgt av en opprivende rettssak, før det kulminerte i et forlik.

I løpet av det siste året har alle medlemmene med kunstfaglig bakgrunn etter tur trukket seg fra styret. Ansatte har sluttet som en direkte følge av konfliktene og styrets håndtering av disse. Kunstnere, deres organisasjoner, det samiske miljøet, presse og politikere har alle rettet sterk kritikk mot det rådende styreflertallet.

Kritikken har i all hovedsak vært berettiget og nødvendig. Imidlertid har den pågående striden om Nordnorsk kunstmuseums fremtid utviklet seg i en retning preget av innbitt mistro, mistillit og en uforsonlighet nærmest uten sidestykke. I den offentlige debatten har det haglet med beskyldninger om mangelfull ledelse, dårlig personalpolitikk, anti-samiske holdninger, injurier, løgn, skjulte prosesser og politisk spill – for å trekke fram noe.


Nordnorsk kunstmuseum:

400 dager uten direktør, og over halve styret er borte: – Daglig ledelse har blitt godt ivaretatt, sier styreleder

Styret ved Nordnorsk Kunstmuseum er nå nede i seks medlemmer, og direktør Jérémie McGowan er fortsatt ikke erstattet. – Vi er underbemannet, sier de ansatte.


Og som om ikke problemene var store nok, kan vi nå bevitne en stadig mer tilspisset bykamp mellom Bodø og Tromsø. At Bodø, midt i den kaotiske situasjonen Nordnorsk kunstmuseum befinner seg i, har gått tungt inn for å sikre seg en filial av kunstmuseet, er høyst umusikalsk. Det har ført til at konflikten nok en gang blir ført inn på et spor av mistro og beskyldninger, godt hjulpet av høyst uforsonlig retorikk fra enkelte samfunnsdebattanter som man ellers slett ikke forbinder med verken interesse eller omsorg for kunstfeltet.

For museets publikum, og for alle andre som bevitner dette slaget fra avstand, må det se ut til at man er i ferd med å smadre den høyt aktede kunstinstitusjonen i Sjøgata stein for stein.

Men var det likevel et glimt av håp, en mulig vei ut dette uføret, vi så før helgen? Da kom meldingen om at styret hadde ansatt Katya García-Antón i stillingen som ny direktør ved kunstmuseet.

Den nye direktøren ved Nordnorsk Kunstmuseum gjorde det klart at det samiske perspektivet kommer til å bli høyt prioritert etter tiltredelsen. Hun har erfaring med samisk kunst, ett av de betente stridstemaene i den pågående museumskonflikten, og har tidligere dessuten jobbet med den avgåtte direktøren Jérémie McGowan, som hun også vil fortsette et profesjonelt samarbeid med i fremtiden.

Med sin brede kunstfaglig erfaring forsikrer García-Antón at hun vil oppfylle museets mandat på en meningsfull og omsorgsfull måte for hele regionen. Noe stilling til den planlagte filialen i Bodø vil hun riktignok foreløpig ikke ta, men i møte med pressen før helgen uttalte hun at hun vil sette seg inn i saken og søke samarbeid.

Den nye direktøren har utvilsomt en stor og tung oppgave foran seg. Altfor lenge har Nordnorsk kunstmuseum fremstått som den reneste slagmark mellom høyst uforenlige krefter, og det blir ikke enklere av at Katya García-Antón tiltrer direktørstillingen først i august neste år.

Det store spørsmålet blir om García-Antón da vil overta et Nordnorsk kunstmuseum i omdømmemessig ruiner. Mye tyder på at flere nye og mer forsonlige krefter må inn før den tid, dersom gjenoppbyggingen skal kunne begynne nå.