Håp om et kjøligere boligmarked

Det er mange årsaker til at boligprisene i Tromsø er så høye som de er, men forklaringene trøster neppe de mange førstegangsetablererne her i byen.

TEGNING: Odd Klaudiussen 

leder

Onsdag kom meldingen om at det er «bråbrems» i boligprisene. Etter en sterk prisvekst på starten av året, er boligprisene både på landsbasis og i Tromsø svakt fallende justert for sesongvariasjoner. Noe krakk er det åpenbart ikke. Noen varig nedgang er det nødvendigvis heller ikke.

Det er verdt å ha i mente at prisene på boliger i Norge er hele 12,2 prosent høyere enn de var for bare ett år siden. For Tromsø har veksten riktignok vært noe lavere, men like fullt kan man også her notere en prisvekst på 7,3 prosent det siste året.

Eiendom Norge mener den svakere prisutviklingen i april kom som forventet, og ifølge administrerende direktør Henning Lauridsen er vi trolig også vitne til et skifte i boligprisutviklingen. Hovedårsakene er Norges Banks varslede renteøkning til høsten, den kraftige oppgangen i boligprisene det siste året og den store veksten i antall nye boliger på landsbasis.

Også flere andre eksperter mener boligprisene nå er i ferd med å stabilisere seg etter en lang periode med høy prisvekst. Dersom det skulle være en reell nedkjøling av boligprisveksten vi faktisk er vitne til, kan det ikke karakteriseres som annet enn gledelig.

En moderat prisvekst i årene fremover vil være sunt for norsk økonomi. Ikke minst vil det bidra positivt for alle som forsøker å komme seg inn på boligmarkedet, eller som står i en situasjon der de skal bytte bolig.

Det er et mål for norsk boligpolitikk at flest mulig skal kunne eie sitt eget hjem. Åtte av ti nordmenn eier sin egen bolig, noe som er langt høyere enn i våre naboland. Gjennom å kjøpe egen bolig har en stor del av befolkningen i generasjoner tatt del i den norske velstandsutviklingen.

Men boligkjøp er ikke for alle. De høye boligprisene har gjort det stadig vanskeligere for nye generasjoner, som naturlig nok også ønsker å ta del i utviklingen. Med årene har det oppstått en stadig større generasjonskløft i boligmarkedet. Det ser vi ikke minst i byer som Tromsø.

Sett opp mot lønnsutviklingen har boligprisene eksplodert, i vår by har vi vært vitne til nær en dobling av prisene det siste tiåret. Dagens nyetablerere som skal inn på boligmarkedet må dermed låne langt mer i forhold til egen inntekt enn hva generasjonene før dem var nødt til.

Det er lån de gjerne ikke får, og mange unge som vil bo, jobbe og etablere seg i Tromsø stilles dermed i en fortvilende situasjon. Kun i hovedstaden finner man et vanskeligere boligmarked for unge mennesker med helt vanlig inntekt.

I fjor høst hadde iTromsø en reportasje på sykepleier Cecilie Uteng (30) som i fire år hadde forsøkt å komme seg inn på boligmarkedet i Tromsø. Til tross for sykepleierutdanning og seks års ansiennitet i yrket, en årslønn på rundt en halv million kroner samt noe egenkapital, var det kun to prosent av alle boligene til salgs i Tromsø hun kunne få lån av banken til å kjøpe. Og som ikke det var nok – de fleste av disse boligene hadde igjen så høye felleskostnader at økonomien hennes likevel ikke ville strekke til.

Det finnes ingen enkle løsninger, men skal flest mulig fortsatt skal kunne eie sin bolig i tråd med norsk boligpolitikk, må førstegangsetablererne få en reell mulighet til å kjøpe seg bolig der de jobber og lever. Det er et politisk ansvar å legge til rette for dette.