«Dette er en gledens dag for hele UNN», var ordene styreleder i UNN, Ronald Linaker, valgte da det ble klart at klinikken flyttes og samlokaliseres med den somatiske delen av UNN i Breivika. Det skal godt gjøres å treffe mindre presist med en uttalelse om denne nokså kontroversielle avgjørelsen, gitt at både beboere, fagpersonell og ansatte ved Åsgård ikke ønsket flytting, av faglig fundamenterte årsaker.
At pronomenet «vi» attpåtil brukes i uttalelsene, for liksom å understreke den felles gleden valget er, fremstår dessuten besynderlig og merkelig, all den tid det er offentlig, etablert sannhet at den såkalte gledens dag er noe som mottas med stor skuffelse og sorg for dem som først og fremst rammes av vedtaket. Det er heller ingen økonomiske fortrinn som ligger til grunn, da budsjettene for de to alternative lokaliseringene var identiske, nærmere 2,7 milliarder.
Det er ingen gledens dag at styret har tatt en avgjørelse det er blitt advart mot fra både faglige instanser, ansatte, pasienter/beboere og pårørende, da dette bakteppet i seg selv bekrefter det sørgelige faktum at avgjørelsen er tuftet på andre hensyn enn behovene til dem som rammes direkte
Det er åpenbart at nærheten til de somatiske avdelingene i Breivika er tillagt størst vekt i avgjørelsen, til tross for at denne avstanden ikke er mer enn en biltur på fem til ti minutt. Ironisk nok er det ikke engang fastslått hvordan man skal løse byggingen av den sikkerhetspsykiatriske avdelingen, der pasientenes ve og vel skal ivaretas, så vel som samfunnssikkerhetshensyn. Det er altså fortsatt store spørsmål i den massive flyttingen som står ubesvart.
Sykehusene våre, enten det er snakk om somatikk eller psykisk helse, er der først og fremst for på en best mulig måte å ivareta pasientenes behov. Når vi da allerede har et etterslep i satsingen på psykisk helse i forhold til somatiske, stikk i strid med myndighetenes ambisjon om å jobbe etter «den gylne regel», virker denne avgjørelsen ubegripelig og lite klok.
Når både fagfolk og pårørende i forkant har presisert at en flytting vil gå hardest utover de pasientene som strever mest, som har et særlig behov for tilrettelagte inne- og utearealer som best vil kunne ivaretas ved den eksisterende Åsgård-tomten, fremstår det hele bare enda mer underlig og trist.
Det er ingen tvil om at dagens bygningsmasse på Åsgård er i svært dårlig stand, og at behovet for et «nytt Åsgård» gjennom årene har tvunget seg fram. At det fram til 2027 skal brukes flere milliarder på en ny psykisk helse- og rusklinikk i Tromsø er selvfølgelig gledelig. Likevel sitter brukerne i dag skuffet tilbake, skuffet over ikke å ha blitt hørt, vel vitende om at den samme pengesummen ville kunne vært brukt på den eksisterende eiendommen i naturskjønne omgivelsene Åsgård ligger.
Det er vanskelig å skjønne hvorfor et flertall i UNN-styret har landet på flytting som den beste løsningen, og det er vanskelig å se hvilken gevinst man ønsker å oppnå, annet enn samlokalisering med somatikken. Når nå denne avgjørelsen likevel er tatt, må det forventes at brukerne av psykisk helse- og rusklinikken – både beboere, ansatte og deres organisasjoner – blir lyttet til i den videre utformingen av klinikken i Breivika, selv om onsdagens vedtak viser det motsatte.