Pensjonskrangelen som nå går høyt om aldersgrensene i det offentlige viser at det er på tide å tilpasse en gammel og omstridt ordning til en ny tid. Arbeidslivet har forandret seg, og det finnes i dag få gode grunner til at en 57-åring skal kunne gå av og ta ny jobb etterpå.

Arbeidstakerorganisasjoner reagerer sterkt på at arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen og regjeringen nå går inn for å fjerne plikten til å slutte i jobben ved fylte 60, 63 eller 65 år for rundt 200.000 arbeidstakere i stat og kommune.

For mange framstår det merkelig at arbeidstakere protesterer mot at de ikke lenger skal ha plikt, men fortsatt rett, til å pensjoneres tidligere enn omtrent alle andre i Norge. Det er bare nok et bevis på hvor nødvendig det er med en reform på dette området.

Særaldersgrensene gjelder en betydelig andel av de ansatte i stat og kommune i Norge, som i Forsvaret, politiet, helsevesenet og blant brannmannskaper. Historisk sett finnes det sikkert mange gode grunner til at noen jobber med spesielle krav og forutsetninger, spesielt rent fysisk, ga rett og også en plikt til å gå tidlig av med pensjon. Men heldigvis: Det går framover i arbeidslivet, og tidene endrer seg for alle arbeidstakere.

Fortsatt kan mange i disse gruppene gå av med pensjon som 57-åring, og ta ny fulltidsjobb etterpå i privat sektor — med full lønn. Hele pensjonsreformens kjerne er at det skal lønne seg å stå lenger i arbeid. Dette bryter med disse særordningene. Samtidig gjør pensjonsreformens justering for opptjeningsår og gjennomsnittlig levealder at disse tidligpensjonene ikke lenger blir like attraktive fra arbeidstakerne fyller 67 år — og blir pensjonister på «vanlige vilkår».

Derfor er tiden moden for å justere aldersgrensene, kvalitetssikre rammen rundt jobbene, men også ta hensyn til arbeidstakere som av ulike grunner ikke kan stå i jobb lenger. I spesielt utsatte og krevende stillinger bør det fortsatt være gode ordninger for arbeidstakere som ikke bør eller kan arbeide lenger.

Norge kan ikke fortsette ordningen med at relativt unge mennesker slutter i jobben i det offentlige, og at mange av dem har alle muligheter åpne i privat næringsliv. I det lange løp er ikke dette bærekraftig økonomisk politikk.

Samtidig virker det snodig at arbeidstakerne vil holde på en plikt til å slutte, og ikke vil ta imot regjeringens tilbud om en rett til å slutte, med tidligpensjon. Det er nok fordi en plikt gir bedre forhandlingskort på hånda, og faktisk mer penger til de som kanskje trenger en slik ordning aller minst.