I et større intervju før helgen ba eiendomsutvikler og næringslivstopp Roar Dons om et krafttak for en verdifull utvikling av Tromsø by. Han ber om et bedre samarbeid mellom utbyggerne og politikerne. «Politikerne er tydeligvis fornøyde med maling og møblering, men byen trenger mer grunnleggende investeringer og infrastruktur», påpeker Dons.

Han har rett i at fornuftig byutvikling krever samarbeid og langsiktige planer. Samarbeid både i form av god og tett dialog mellom utbyggere og kommune, men også i form av at våre folkevalgte søker omforente løsninger som gir retning og forutsigbare rammevilkår. Skal bokvaliteten i byen heves og byens potensial få blomstre, må aktørene samles om byutvikling som et felles prosjekt.

Det må solide investeringer til for å utvikle Tromsø by – i form av nye byggeprosjekter, men også for å kunne bevare det som både skal og bør tas vare på. I så måte må Tromsø utvikles utover «maling og møblering», slik Dons karakteriserer det, både i konkret og overført betydning, om vi tolker ham rett.

Problemet er jo at det står ganske så dårlig til også med maling og andre enkle og mindre deler av byutviklingen. Mange tromsøværinger har denne sommeren besøkt ulike norske byer, både nord og sør i landet, og kanskje latt seg overraske av hvordan felles uterom i en by faktisk kan fremstå. Næringsdrivende tar ansvar for å få feid fortauene utenfor lokalene sine, det er blomster og planter i kommunale bed, fasadene på både bolig- og næringsbygg er malt og vedlikeholdt.

Kontrasten til store deler av Tromsø kan bli slående, og man undres over hvor mange byer, både større og mindre enn vår egen, som åpenbart har en helt annen oppfatning av hva som må til. Byer der man holder ugresset i sjakk og ikke lar høymuggelen få råde fritt. Eller lar ugresset få slå seg opp gjennom asfalten inntil fasadene på bygårdene. Der vegger og vinduer blir vasket, og gjerder reparert og malt. Der man tar ansvar også for hvordan det ser ut også på nedsiden av hekken, ned mot veien.

Det kan innvendes at Tromsø har et ganske annet klima enn de fleste andre byer, et klima som ikke bare sliter ned bygninger og uterom, men også gjør muligheten for vedlikehold av både private og offentlige eiendommer vesentlig kortere, vanskeligere og dyrere.

Det er – i beste fall – kun en liten del av forklaringen, for det er ikke all verden som skal til for å gjøre forholdene bedre. Det bunner nok heller i holdningen vi har til vårt felles uterom, og om å ta ansvaret for hvordan det ser ut rundt oss. Om forståelse av at det faktisk betyr noe for andres trivsel, også, hvordan det ser ut på egen eiendom. Om en felles oppfatning av at omgivelsene våre faktisk betyr noe for hvordan vi opplever å bo i denne byen.

Behovet for investeringer og gode, langsiktige planer i Tromsø er stort, men det fritar ikke hver og en av oss for det ansvaret vi har for å bidra til utvikling og vedlikehold av denne byen.