I sine første valgår som parti, fra 1989 til 2009, var de mer å regne som et kuriøst innslag i landets mangslungne flerpartijungel av relativt ubetydelige nisjepartier. Slik er det ikke lenger. Ved de to siste stortingsvalgene har de fått valgt inn én representant hver gang, og særlig etter siste fylkes- og kommunevalg har de også inntatt maktens korridorer i spesielt mange av landets byer.

En slik fremgang kan selvsagt forklares på mange måter. Erfaring og tilegnelse av demokratiske spilleregler, utarbeidelse av partiprogram og lignende hjelper klart på. I Une Bastholm har de også en dyktig partileder som mestrer den nasjonale debatten godt. I tillegg er KrF og Venstre – som sammen med SV har hatt et slags eierskap til miljøsaken – to partier som har tapt tiltakende troverdighet på feltet etter å ha samarbeidet i regjering med Frp, et parti som huser flere klimafornektere.

Også Ap mister stemmer til MDG, kanskje særlig hos den yngre garde, der partiet vingler mye i miljøspørsmål og er litt for og litt mot. Her er derimot MDG krystallklare, selv om mange nok vil hevde at partiet mangler et helhetlig regnestykke for hvordan AS Norge skal driftes, om alle miljøtiltak de ønsker innført skal settes ut i livet. En tydelig motstemme er de åkkesom.

Med et Sp som kappes med Sylvi Listhaugs Frp om å elske dieselbiler og fossilt brennstoff, er det også lett å se at MDG appellerer til stadig flere velgere, og ikke bare til de unge og urbane heller.

Det er få parti som i like stor grad vekker sinne og hat som det mange av MDGs mest profilerte politikere gjør. Særlig Lan Marie Berg har vært hardt utsatt for dette slagget, og har tidvis måtte leve med politibeskyttelse. Slikt bør vi alle som verdsetter demokrati og ytringsfrihet markere kraftig motstand mot. De kan sikkert virke både ytterliggående, spisset og ekstreme på enkelte, men meningene deres er likevel helt innenfor anstendighetsgrensene.

Dessuten har MDG vist seg å være et parti som evner å delta i styre og stell, landet over. Hovedstaden er nevnt, men også her i Tromsø, samt andre byer som Trondheim, Drammen, Tønsberg, Stavanger med flere har MDG samarbeidet og tatt ansvar og politiske taburetter, uten at det har sendt byer eller kommuner lukt ned i avgrunnen, slik flere har fryktet.

Her i Tromsø har også mange av de politiske sakene som har vekket mest virak og engasjement hatt et miljøpolitisk bakteppe; i alt fra krav om bygging av Nord-Norgebanen til krangelen om bompenger, omdirigering av trafikk i sentrum, piggdekkavgift, drivstoffpriser og ja/nei til Arctic Center.

Da den nye rapporten fra FNs klimapanel ble publisert tidligere i uka, var det alarmerende opplysninger som kom for en dag. Flere hundre forskere, som har forsket på oppdrag fra land med svært motstridende interesser, også i miljøsaken, har landet på en rekke konklusjoner det er vanskelig bare å snakke seg unna eller fnyse av. Oppvarming og forsuring av havet, sammenhengen mellom menneskeskapt aktivitet og ekstremvær osv. Fremtidsbildet er dystert.

Når vi da er en nasjon som i stor grad har gjort oss avhengige av inntekter fra petroleumsindustri, en industri de fleste er enige om at må fases ut på ett eller annet tidspunkt, sier det seg selv at denne rapporten, i lag med gjentakende saker om tap av artsmangfold, søppel i havet og andre dystopiske og synlige tegn, vil prege valget og politikken også her på berget og her i byen.

Halvannet døgn etter rapportens publisering hadde MDG fått over 1.000 nye medlemmer. Det burde ikke forundre. Det er nok heller de som mener miljøsaken bare er en nisjesak for spesielt interesserte, som til slutt vil marginalisere seg selv. Dette er de tradisjonelle styringspartiene i landet nødt til å ta innover seg. Det kommer ikke til å bli mindre snakk om miljø i politikken i årene fremover. Snarere heller tvert imot.