For boligmarkedet har skapt store sosiale og økonomiske forskjeller i Tromsø. Skal Tromsø fortsette å være en attraktiv by å flytte til og jobbe i, må det skje endringer.

Denne uken gikk endelig startskuddet for et omfattende arbeid med boligpolitisk handlingsplan. Det er gledelig – og det er på høy tid. Gjennom tiår har denne byen i stadig stigende grad slitt med galopperende boligpriser. Prisene er blitt usunt høye.

Ikke minst går dette ut over unge mennesker i etableringsfasen, i hvert fall de som ikke er så heldige å ha foreldre som kan stille opp med store finansielle bidrag. Også for enslige, aleneforsørgere og mange innflyttere fortoner det seg nå nærmest som umulig å komme seg inn på eiendomsmarkedet i Tromsø. Skyhøye priser gjør at de ikke makter å oppfylle boliglånsforskriftens krav til egenkapital, og stadig flere står tapende igjen i kampen om egen bolig

Aldri før har det vært så vanskelig for folk med vanlig inntekt å kjøpe bolig i Tromsø. Den såkalte sykepleierindeksen, som viser hva en lønnsmottaker med normal inntekt har råd til å kjøpe av boliger, er nedslående – og blir bare verre og verre. Med en inntekt på 575.000 kroner har man nå kun råd til 12 prosent av boligene som legges ut til salg. De fleste vil i realiteten ha råd til å kjøpe en enda mindre andel.

Målt opp mot den generelle lønnsutviklingen har boligprisene eksplodert, og kun i Oslo er boligmarkedet mer ekskluderende. At Tromsø står i fare for å miste verdifull og etterlengtet kompetanse, rett og slett fordi folk ikke har råd til å bosette seg her eller å bli boende, er høyst alarmerende. Når man samtidig tar høyde for de særdeles høye og økende prisene på det lokale leiemarkedet, er boligsituasjon i ferd med å gjøre denne byen stadig mindre attraktiv.

Etter mange år med høy vekst, har Tromsø de siste årene sett nedgang i tilflyttingen til byen. Like fullt er det en by med en relativt ung befolkning, med en stor andel mennesker med behov for boligtyper tilpasset mindre husholdninger og deres økonomi. Tromsø er dessuten en landsdelshovedstad, med stort behov for tilrettelagte kommunale boliger.

I tråd med generell, norsk boligpolitikk har godt voksne gjennom de siste tiårene nytt godt av den velstandsutviklingen og økonomiske gevinsten egen bolig representerer. Det er fullt forståelig at også kommende generasjoner vil ta del i dette, og den generasjonskløften man nå opplever i dagens boligmarked må åpenbart minskes. Det samme gjelder boligprisgapet mellom Tromsø og omkringliggende kommuner – og i et litt større perspektiv, landsdelen. Dette gapet er for mange nå så stort at det hindrer mobilitet og mulighet til å ta seg jobb her i byen.

Siden valgkampen for drøyt to år siden har ordfører Gunnar Wilhelmsen (Ap) uttalt seg med troverdighet når det kommer til å utforme en ny boligpolitikk for Tromsø. Den drevne forretningsmannen og eiendomsutvikleren er her åpenbart på «hjemmebane». Men også kommunens administrative toppleder, kommunedirektør Stig Tore Johnsen, har en fornuftig innfallsvinkel til denne typen strukturelle problemer. For Johnsen har helt rett i at Tromsø er nødt til å bli «en kommune som planlegger og som ser langt fram i tid».

Boligpolitikk må nødvendigvis ha en langsiktig horisont. Derfor har kommunen gjort lurt i å invitere til bred debatt om den nye boligpolitiske handlingsplanen. Tromsø trenger utvilsomt hjelp og innspill fra kloke hoder både blant utbyggere og boligbyggelag, men også fra næringslivet generelt. En plan som skal se ti år fram i tid avhenger dessuten av mest mulig tverrpolitisk konsensus om en strategi for å dempe det usunne presset i boligmarkedet, slik at Tromsø kan bli en by å bo i for alle.