Kommentaren

Den evige Fetter Anton

Ett av de store fortrinnene Norge har, som gjør at ekspertene tror vi kommer mer helskinnet gjennom koronakrisen.
nyhet_old

Fjord- og fjellriket har vært skånet for det meste. Vi er et land som ikke har vært i krig på egen landjord på 75 år, har et velfungerende demokrati og har av geografiske årsaker sluppet unna både hungersnød og kraftige jordskjelv.

Vi har hatt flaks med naturressursene, og har en økonomi som over lang tid har vært solid – mye takket være en fantastisk sjømat- og oljeproduksjon. Svensker og dansker ynder å fremstille oss som tomsingen som tilfeldig snublet over gull. De har et poeng.

Koronakrisen var første gang på svært lenge hvor vi ble offer for en ordentlig katastrofe, men selv denne gang kan det se ut til at vi slipper forholdsvis billig unna. Norge er igjen Fetter Anton, som på sedvanlig vis kan sitte trygt på sin gylne gren.

At vi har en stor formue på bok, er derimot ikke bare flaks, men et resultat av en bevisst, politisk strategi, der det å spare opp midler til fremtidige generasjoner og en tung regnværsdag har vært planlagt. Så mens land som Storbritannia og USA må ta opp enorme lån for å gi befolkningen sin sårt tiltrengte krisepakker, slipper Norge dette, fordi myndighetene har forvaltet rikdommen vår klokt.

Ifølge «Global Resilience Index», som FM Global nylig publiserte, rangeres Norge som høyest av 130 land man har målt motstandsdyktigheten i økonomien til, og forventet evne til å komme seg gjennom krisen. Dette er vurdert etter politisk stabilitet, virksomhetsstyring, risikomiljø og logistikk i forsyningskjeden. Disse faktorene er avgjørende for å beholde stabilitet og motstandsdyktighet gjennom kriser.

I tillegg spiller selvsagt håndteringen av koronaepidemien inn. Foreløpig ser det ikke så ille ut for vår del, sammenlignet med andre land, men det er fortsatt tidlig i prosessen.

Vi skal virkelig ikke være for kjappe med å felle dom over strategien norske myndigheter valgte for smittebegrensning. Noen nasjoner har i alle fall gått for radikalt andre løsninger, sånn som å bare isolere de mest sårbare. Hva som til syvende og sist viser seg å være det beste, får vi ikke svaret på før flere år har gått.

Ett veivalg som i alle fall ikke har vært lurt, er å vingle mellom strategier, sånn som USA og Storbritannia har gjort. Har du først anbefalt folket det ene, vet de ikke helt om de skal stole på deg når du kort tid senere anbefaler det stikk motsatte. Om ikke annet, tror vi på rådene våre myndigheter gir.

Sverige har valgt en annerledes smittevernstrategi enn vår. Denne har de i det minste stått last og brast med, selv om dødstallene har steget til nesten syv ganger det norske nivået.

Helt bekymringsløst har vi det selvsagt ikke. Ledighetstallene som ble offentliggjort mandag for landet viser 33 prosent ledighet blant dem under 30 år. I Troms og Finnmark er prosenttallet 40 i samme aldersgruppe, og i Tromsø er det enda høyere.

Det meste forventes imidlertid å stabilisere seg etter at den påtvungne hjemmeperioden opphører. Turistnæringen er det åpenbare unntaket. Man har i Hong Kong opplevd at uansett om selv-isolasjonen offisielt har opphørt, fortsetter folk å være svært forsiktige med å bevege seg for mye rundt. Reiser med fly er noe som ikke har tatt seg opp i det hele tatt. Dette aspektet kan fort vedvare.

Som doktor- og smitteekspert Dena Grayson poengterte på Sky News: «Ting vil ikke vende tilbake til det fullstendig normale før vi har en vaksine, og denne har blitt distribuert til det meste av verden». Det kommer med andre ord til å ta lang tid.

Dette betyr triste utsikter for en av Tromsøs største næringer. Når det er sagt, bør vi minnes om at det eksisterte et velfungerende næringsliv i byen også før turistene kom. Så sent som i 2014. Det får være en trøst.

Uansett er det bare å stålsette seg for bilturer nedover Nord-Sverige i en Volkswagen stasjonsvogn igjen, med en kjederøykende mor i forsetet.

Korona har det viset bragt oss tilbake til 70-tallet.