Åsmund Mæhle skrev en kronikk i mandagens Dagens Næringsliv om dette, og stilte det betimelige spørsmålet: «Blir man en bedre leder av å bruke mye tid på å forbedre sine prestasjoner innenfor løping, sykling eller skigåing?» Mæhle ønsker å pirke borti den nærmest vedtatte sannheten om at beinhard konkurranse gjør deg til en bedre bedriftsleder, og spør om det ikke er mer å hente av inspirasjon i musikken – som samspill, disiplin og formidling?

Søker man en stilling som mellomleder i et firma, er det anbefalt av headhuntere å nevne deltakelse i Birkebeinerrennet blant hobbyene. Om det er på ski, sykkel eller til fots, er liksom ikke så farlig. Det er bare viktig å flagge at man er en av «dem». Og «dem» vil si «noen som er villig til å ofre liv, helse og all sin fritid på å sette personlig rekord på et umenneskelig langt løp». Utover dette, er den eneste gleden jeg kan se, at man på en god dag knuser de andre på jobben. Jippi! Slike folk må vi forte oss å få ansatt.

Jeg har flere venner som sykler Birken, og en av dem utbroderte nylig hvordan musklene i låret danset ukontrollert rundt, da kroppen sendte ut varselsignaler om at den ikke klarte å tråkke mer. Han var dekket i gjørme fra topp til tå, stivfrosset og hadde vondt i kroppen og øreverk i tre uker etterpå. Konklusjonen hans var klar: «det er det verste jeg har opplevd», … før han i neste setning begynte å berette om planene for neste års løp. Jeg spurte om han ikke hadde vurdert å bare stå og skalle hodet mot veggen i noen timer. Det er nemlig også ganske deilig når man holder opp.

De med høyest status i slike kretser, er dem som trener like mye som en toppidrettsutøver. Men, kremt, er en som legger inn like mange timer som en toppatlet, uten å være det, i det hele tatt skikket til å vurdere hvordan tiden best kan disponeres på en arbeidsplass? Og ville du latt mannen som har brukt 75.000 kr på den nye Bianchi-ramma, uten en gang å ha fått hjul på kjøpet, få bestemme hvor firmaets penger skal plasseres?

Hvorfor har det de siste årene blitt sånt jag etter å drive med ting som er opplagt ubehagelige? Er det et slags substitutt for historiene fra forrige århundrer, hvor man fisket i åtte meter høye bølger eller drepte en bjørn med egne hender? Det er klart at en dag foran datamaskinen ikke gir de beste overlevelseshistoriene, og det er vel der Birken-kulturen kommer inn. Gjørma, kulden og ubehaget blir liksom viktig for å understreke hvilken knallhard og uredd fyr man er.

Har man ikke kropp som egner seg til Birken, er en topptur en grei erstatning. «Menneskets kamp mot naturen» blir kanskje ikke like dramatisk der, men et element av det er det i alle fall. Jeg hadde en gang en argentinsk professor som veileder på universitetet, og han fortalte at da han kom til Norge, ble han med på en slik tur, for å lære seg hva det ville si å være norsk. Etter fire timers klatring og blodslit nådde de så toppen, hvor de begynte å planlegge ruten ned igjen. Han klarte imidlertid ikke å holde skuffelsen tilbake: «Mener dere å si at det ikke er noen pub her?!?» Fra et argentinsk ståsted, var det utenkelig å legge ut på en slik tur, med mindre man fikk oppleve tidenes mest velfortjente «cerveza» på toppen. Alt annet ville være absurd. Han konkluderte der og da med at han aldri kom til å bli ordentlig norsk.

Åsmund Mæhle mener at hobbyer som handler om samspill har mye mer for seg. Vel, alt jeg husker fra bedriftsfotballtreningene er stygge taklinger og opprivende krangler om hva dommeren ville dømt, hvis han hadde vært der. Teambuilding, my ass. Musikk har kanskje noe for seg, men det jeg erindrer klarest fra min periode i kor, var ønsket om å kvele han tenoren som sang så forjævlig surt. Har også spilt i band, og vi kranglet mye der også, selv om det til slutt kom litt musikk ut av det. Noen anbefalt aktivitet for å skape toppledere, er det definitivt ikke.

På samme måte som foreldre driver og spiller klassisk musikk til de nyfødte i håp om å få intelligente barn, tror jeg man stort sett kan slå en strek over alle teorier om at hobbyene du driver med har noen positiv effekt på det du får til i arbeidslivet. Kort og greit er det slik at hvis du driver og sykler Birken, er du ikke riktig vel bevart. Det samme gjelder for så vidt om du spiller på bedriftsfotballag eller synger i kor.